Wilde uten vidd
Det sies at Oscar Wildes skuespill er som en sufflé: Formen er alt, innholdet en ubetydelighet. På Oslo Nye blir «Hvem er Ernest» aldri lett og luftig nok.
LITE Å BITE I: – På Centralteatret får vi følelsen av å bli servert en skuffende flat sufflé, der det er fint lite å bite i, skriver anmelder Kjersti Juul.
Lars Opstad
Wildes mest kjente stykke er formet som en salongkomedie. Her er ordlek, overklassefjas, dekadente posører og florlette kjærlighetsforviklinger. Ikke minst er det et stykke der scenografi og kostymer kan få blomstre i all sin pompøse overdådighet.
Når Oslo Nye legger det til sin mer rufsete bi-scene på Centralteatret, føles stykket nesten litt malplassert. Det er i det hele tatt noe lett humørløst over både scenografi og kostymer, som forkaster Wildes ironiske blikk på Victoriatidens fasadespill.
I stedet gjøres det forsøksvis humor ut av menn kledd opp som damer, uten at det noen gang blir ordentlig gøyalt. Grepet regissør Runar Hodne her gjør ved å la kvinnerollene besettes av menn og vice versa, fremstår uforløst. Et forvirrende påfunn i en handling som allerede er så full av dobbeltspill, at man må holde tunga rett i munnen for å henge med på forviklingene.
Bestill abonnement her
KJØP
