Våkne med stein i leddene

Eit større regn – som tittelen på boka innvarsler – hva skulle det kunne være? Større fordi vannmengdene fra oven får tildelt en symbolsk betydning? Og av større betydning fordi regnet inngår i den jordiske fruktbarheten som sirkulerer hav og damp og regn?

Spørsmålet følger meg gjennom lesningene. Det som er sikkert, er at det lyriske jeget, gjennom et skakende sykdomsforløp, lengter etter et vi. Ordene faller inn i diktene – slik kan det virke – ofte i språklig oppløsning – stotrende, famlende.

Det individuelle språket oppstår først når naturomgivelsene er etablert i et sanserikt og presist naturspråk. Skog, fjell og beitemark, gras og fugler og bløtdyr, regn, regn og atter regn – i disse passasjene mener jeg å se at det lyriske språket utvikles og balanserer med en allestedsnærværende natur, som om naturomgivelsene blir konstansen som innhegner vanvittige sykdomserfaringer.