Thoresen og Silvastrov på Ultima: Total tilstedeværelse
Vi så en større verden da vi gikk ut fra enn da vi gikk inn til den «store» Ultima-konserten denne uka. Det handlet om tid, om væren.
DET VÆRENDE: Lasse Thoresens svære verk «Det værende» ble sjøsatt til stormende jubel under Ultima-festivalen. Det handlet om livene våre på jorden og hva tiden som stadig renner videre gjør med oss.
John-Halvdan Halvorsen/Oslo-Filharmonien
Vi snakker om «magiske» krefter, det vil si Lasse Thoresen og ukrainernes nestor blant komponistene, Valentin Silvastrov, gjorde det – musikk, ikke som en forvirrende mengde tilfeldigheter, kaos og uryddighet, men som bevisst sanseåpner. Det var skarpe oppfatninger av livene våre på jorden og hva tiden som renner videre gjør med oss.
Melankolsk farvel
Valentin Silvastrovs sjuende symfoni er på mange måter et rekviem for tider som har gått fra oss – i hvert fall tider som er i ferd med å gjøre det. Tolket nå, i ettertid, er den som et ukrainsk rekviem, en musikk som har røttene sine i stillheten. Silvestrovs symfoni er et langt, melankolsk farvel til det vi for 50 år siden tok for gitt, en elegisk kjærlighet til alt vi – i forjaget tid – er i ferd med å miste. Eller har mistet. Han taper ikke grepet og faller i selvmedlidenhet, det er noe større på gang. Det er denne store sangen Silvestrovs «synger».
Bestill abonnement her
KJØP
