Teologi som drømmearbeid

I innledningen til En alvorlig lek forteller Åste Dokka at hun i sin tid valgte teologien framfor litteraturvitenskapen fordi hun var mer opptatt av litteraturens eksistensielle innhold, dens hva, enn dens hvordan. Selv er jeg litteraturviter og må innrømme at det jeg leter etter når jeg leser, ikke kan skilles fra det teologene leter etter når de leser de bibelske bøkene: Gud. Eller meningen, da. Det går rett og slett ikke an å lese uten i en viss forstand å tro. Eller forresten, det går selvfølgelig an å lese for å avsløre også. Men hadde den Gud som de bibelske bøkene peker mot, latt seg avsløre slik avguder lar seg avsløre, hadde disse bøkene neppe tatt veien inn i den litterære kanon som kalles Bibelen.

Å høre Guds stemme

I en tekst om drøm som oppvåkning synes Dokka å avvike fra sin læremester Luthers devise om skriften alene som stedet der Gud henvender seg til menneskene. I bibelfortellingene selv meddeler Gud seg på ulike vis, påpeker hun: han kan snakke ut av skyer og busker og torden og susing. Og han kan kontakte folk i deres drømmer. Men om Dokka anerkjenner at Gud kan kontakte folk på alle disse måtene, hvordan skal man forstå henne når hun et annet sted sier at hun aldri har hørt Guds stemme, at hun ikke har hatt noen ekstraordinære opplevelser av guddommelig henrykkelse?