Svend Brinkmanns famlende år med Gud

Svend Brinkmann påpeker, som rett er, i et av kapitlene i Mitt år med Gud at gudstroen har en større effekt på menneskers helse i fattige enn i rike land. Den har rett og slett mer å si for dem. Og det sier seg vel selv, det står mer på spill. Kanskje kan det også være at de opplever mer av Guds inngripen i livet? For det er bemerkelsesverdig at Brinkmann, i en bok som dette, ikke har brukt noe plass på å ta del i et troendes fellesskap eller målrettet å praktisere bønn, meditasjon eller andre former for trospraksis, for å finne ut hvordan den guden han leter etter, skulle kunne vise seg i livet hans. Det ser ut til at Gud forblir på skrivebordet.

Når forfatter og psykologiprofessor Brinkmann går løs på prosjektet sitt, som handler om å bruke ett år på å skrive seg gjennom sine spørsmål om tro og religion, lurer jeg derfor på hva som egentlig står på spill. Brinkmann vet kanskje, i den grad han har lest seg opp på buddhismen, at man ikke burde stille spørsmål man ikke har umiddelbart behov for å finne svar på. Heri ligger nemlig en fristelse; å samle seg kunnskap, kunnskap som står i veien for det man er kalt til å gjøre i øyeblikket. Da kan man til og med risikere å feilaktig forkaste en gud man ikke tror på, fordi man tror man har gitt det et ærlig forsøk.

Det ærlige forsøket ville imidlertid være å gjøre det troende til alle tider har gjort; å lytte til sin egen fortvilelse (altså lytte innover) og gi uttrykk for den (og deretter altså lytte utover). Det kan jeg ikke noen steder i denne boken se at Brinkmann har gjort i løpet av året han har skrevet om Gud. Og dersom Gud faktisk skulle finnes, hvordan skulle Brinkmann oppdage det, all den tid han ikke har laget seg noen kriterier? Venter han på å bli slått i hodet med en åndelig hammer?