Sterk Hedda i svak oppsetning
På en trang scene der hverken skuespillerne eller Ibsens undertekst får god nok plass, punkterer forestillingen fra start.
IMPONERER: På sitt beste blir vi ikke bare vitne til Heddas (Ingrid Unnur Giæver) manipulative sider som vil hindre andres lykke, men ser også en skjør person som ikke tør å være til stede i sitt eget liv, skriver Kjersti Juul.
L-P Lorentz
Scenen er strippet for pynt og nips. Et enkelt piano og en massiv, blodrød vegg er det eneste som utgjør Hedda Gablers hjem. De intenst røde rammene skaper noe urovekkende, men er også energikrevende. Scenograf Katja Ebbel gjør det klinkende klart: Her skal vi ikke ha noe å hvile øynene på. Velkommen inn i ubehaget!
For Hedda Gabler er et ubehagelig stykke, som gjør et uvanlig grep. Der fortellinger flest har en slemming som blir fremstilt som «den andre», er dette lagt til hovedpersonen selv. Samvittighetsløs, sjalu og slu er karakteristikker som faller naturlig om enn så nådeløst, når man skal beskrive Hedda Gabler. Samtidig legger Ibsen til rette for en manipulator vi forsøker å forstå.
Hva er det i menneskets liv som får noen til å bli så slemme?
