Sporvogn uten begjær
Maria Bonnevie skinner i en forestilling som dessverre mangler noe helt essensielt for dette dampende dramaet: Begjær.
FOR LITE LIDENSKAP: Maria Bonnevie og Trond Espen Seim spiller Blanche og Stanley i «En sporvei til begjær» på Christiania teater. Oppsetningen er for fattig på det som er stykkets drivkraft, nemlig miksen av maktkamp og uforløst begjær, mener vår anmelder.
Fredrik Arff
Det er ikke tilfeldig at Tennessee Williams la handlingen til New Orleans i sitt ikoniske stykke En sporvogn til begjær. Sørstatenes subtropiske hete kan merkes både i bokstavelig og metaforisk forstand. Folk svetter, klær klistrer seg til kroppen, erotikken dirrer i lufta.
Williams bodde selv i byen – preget av forfall, men med en lurvete sjarm – da han skrev stykket i 1947.
Den norske tittelen «En sporvogn til begjær» er underlig misvisende. Kjødelig begeistring for sporvogner er som kjent sjelden vare. Det hele bygger på en oversettelsesfeil som mangler originalens ordspill. Den amerikanske tittelen A Streetcar Named Desire har en dobbeltbetydning; Stykket handler om begjær, som på engelsk heter desire, men New Orleans har også en bydel som heter Desire.
