Som kontrær ideologikritikk blir Lena Anderssons siste roman rett og slett for tynn
Manglende psykologisk dybde og karikerte sjablonger ødelegger for Lena Anderssons utforsking av det svenske folkhemmet.
IDEOLOGI OG MENNESKE: Ved å karikere meningsmotstanderne sine ender Lena Anderssons kritikk av postmodernismen opp med å falle dødt til jorden. Det er synd, for vi trenger romaner som prøver å koble enkeltskjebner opp til de ideologiske vilkårene de lever under, skriver vår anmelder.
Henric Lindsten/Gyldendal
Av og til savner jeg renspikkede kontrære stemmer i den norske samfunnsdebatten, og særlig i debatter om den norske modellen. Harald Eia viste tendenser under Hjernevask-debatten for en tiårs tid siden, men har siden den gang fortapt seg i et erkenorsk forsvar for det gode, gamle sosialdemokratiet. Ser vi bort i fra unntak som Asle Toje, er det ikke mange som stiller grunnleggende spørsmål ved den norske innretningen.
I Sverige, derimot, er det flere. Deriblant Lena Andersson, hvis nyeste roman Datteren nylig kom ut på norsk.
Dissekere folkhemmet
