Røverliv i krigsruiner
Regigrepet med å legge «Ronja Røvardotter» til en moderne krigsruin, blir mer en påstand enn noe som løfter Lindgrens evig aktuelle fortelling.
SITTER FAST: Ronjas fot sitter fast i taket på et utbrent bilvrak. I denne versjon har de merkelige, små skapningene som sier «åffer då då» blitt til forhutla, foreldreløse barn. Her må mye av fortellingens magiske og morsomme ingredienser, vike for realismen – men «up to date»-grepet klarer aldri helt å berøre, mener vår anmelder.
Erika Hebbert og Siren Høyland Sæter
Astrid Lindgren ble en gang spurt om hvordan hun hadde kommet på å skrive denne røverhistorien – en sjanger som kanskje heller hører et annet århundre til. «Jag ville komma ut i skogen», var svaret.
I Ronja Røvardotter er barnets frie, uovervåkede lek i naturen en kilde til læring og utvikling. Naturen har en oppdragende effekt og fremstår ikke bare som et bakteppe, men en viktig aktør i Lindgrens fortelling.
På Det Norske Teatret er mye av naturlandskapet byttet ut med et krigsherjet område. Regissør Catrine Telles tanke om å legge handlingen i Ronja Røvardotter til en moderne krigsruin, høres umiddelbart ut som en god idé. Når Astrid Lindgren selv forteller om sin lykkelige barndom er det to behov hun fremhever som avgjørende for barns utvikling og evne til å overkomme utfordringer; «Två ting hade vi som gjorde vår barndom till det den var – Trygghet och frihet». Å vokse opp uten dette, i en kaotisk tid som følge av voksnes uforstand, er i dag skjebnen til flere barn enn på lenge.
