Nytt album: «Gråtefremkallende og vakkert fra Maria Solheim»
Maria Solheims syvende studioalbum er den lavmælte beskrivelsen av et menneske i oppløsning. Hun er som Marit Larsens mørkhårede kusine, med den samme klokskapen og melodiske snerten, i en litt tyngre valør.
ANMELDELSE: Gjør oppveksten i et kristent univers en ekstra var for de prosessene Maria Solheim beskriver? spør anmelder Kristine Hovda.
Kristian Ulyses Andaur
«Fuglen er fløyet», åpner Maria Solheim sin oddysé over elleve spor. Er det hun som er fløyet, og har hun allerede dratt? Det kan høres slik ut, selv om albumet The Bird Has Flown høres ut som prosessen fram til dette punktet. Skal hun bli? Er det i det hele tatt mulig? Klarer hun å dra? Blir hun fordømt om hun gjør det? Fanget i denne mellomtilværelsen klarer Solheim å sette ord og musikk til det som høres ut som en eksistensiell krise, utløst av et samlivsbrudd.
Undertegnede har ingen kjennskap til Solheims privatliv, så dette blir bare ren gjetning, og ikke er det viktig heller. Kunstnerens privilegium er nettopp å få lov til å fortelle historier, om de er egne eller andres spiller mindre rolle. Likevel er det tekstene hennes som virkelig står ut, og hun er moden og klok nok til å knytte til seg musikere som forstår nettopp det. Produsent og gitarkunstner Geir Sundstøl har fått forme albumet lydmessig, godt hjulpet av de helstøpte musikerne Erland Dahlen og Jo Berger Myhre på henholdsvis slaginstrumenter og kontrabass.
New Orleans og Halloween
