Når ultraløpingas åndelige sider endelig åpenbarer seg
På sin ferd gjennom skauen går Ada gjennom renselse og dommedag. Heidi Mittun-Kjos debuterer med en svært overbevisende roman om løping og livsmestring.
FESTER SEG: Heidi Mittun-Kjos har skrevet en bok som er lett i steget, men som setter djupe spor, både fysisk, psykisk og emosjonelt, mener vår anmelder.
Ida Gøytil
Ultraløping er en lagdelt affære: Først blir du fysisk sliten, i lungene, føttene, knærne, låra, ryggen, skuldra, brystvortene – you name it. Du fortsetter å løpe. Så blir du psykisk sliten, i tankene og vilja. Spørsmålet lar seg ikke lenger overse: Hva er egentlig meninga med dette, å drive på her, langt uti skauen, forsere kilometer etter kilometer uten annet mål enn å løpe?
Til slutt, etter førti, femti, kanskje seksti suksessive kilometer forenes smerten og meningsløsheten i en opphøyd – eventuelt nedsenka – emosjonell dimensjon, hvor du kjennerpå djupet av deg sjøl hvordan det eneste riktige er å stoppe. Hvis du likevel klarer å fortsette, sette fot foran fot, kan det hende at ultraløpingas åndelige sider endelig vil åpenbare seg for deg.
Heidi Mittun-Kjos debuterer med romanen Områder av særlig betydning, om ultramaraton – altså løp lengre enn maraton.
