Morsomt, men lett fra luksushytta

Gjestene er et lite kammerspill i skjærgården, der det ganske alminnelige ekteparet Kai og Karin noe motvillig har lånt en luksushytte. Der møter de et helt annet ektepar, fra et helt annet sosialt og kulturelt lag, og en liten løgn gjør mye større løgner uunngåelige. Dermed vikler Kai og Karin seg inn i alt mulig tull i et imponerende tempo. Etter hvert blir det hele ganske så farlig for Karins liv, og veiene ut av situasjonen stenges én etter én.

Karin har kastet bort sine store menneskelige ressurser i frykt for barndomsvenninnen Iris Vilden – eller kanskje i frykt for hva som ville skje dersom hun lot dem blomstre. Den tilværelsen hun har gravd ut av berget er begrenset, men levelig for nevrotikeren. Noe i meg vil at hun skal få en sjanse til å gjøre et radikalt brudd, men antakelig ville det ikke utgjort noen forskjell. For Iris kan være så infam hun bare vil, men det er Karin som faktisk påfører seg selv lidelsen. Og seg selv kan man, som kjent, ikke flykte fra.

Perspektivet ligger hos Karin. Hennes fortellerstemme går fra å være fullstendig hemmet av nevroser og mindreverd, til å svinge seg opp til et nivå av litteraturvitenskapelig vidd og selvsikkerhet som ikke akkurat er vanlig utenfor fagkretser. Det er kanskje en intendert overdrivelse, men jeg klarer ikke helt å være med på den.