Lengsel etter lidenskap
Noen svakheter til tross – «Anna Karenina» er full av eksempler på hvor sterkt det griper når teaterets ulike virkemidlene får spille på lag.
SYMPATISK: Ine Marie Wilmanns strålende portrettering av tittelrollen vekker sympati med hennes motiver som når over scenekanten, skriver anmelder Kjersti Juul.
Lars Opstad/NTB kultur
Anna Kareninas baling med å koble kjærlighet, familietilværelse og sosial tilhørighet, kan høres ut som en litt støvete problemstilling. Når historien likevel treffer, 150 år etter at Tolstoj diktet det hele opp, handler det om en ting som aldri går ut på dato: Lengselen etter lidenskap. På Centralteatret blir handlingen om en russisk sosietetskvinne som forlater mann og barn for den store kjærligheten, men som ender livet med å kaste seg foran toget, tatt klokt hånd om. Selv om samfunnets normer er annerledes i dag, og brudd på dem ikke er i nærheten av å få like sterke sanksjoner, ligger det mye emosjonelt trøkk i miksen av fornuft og følelser.
Regissør Maren E. Bjørseth får frem imponerende mye av sprengkraften i dette dramaet, selv om oppsetningen også har sine mangler.
Strålende Wilmann
Bestill abonnement her
KJØP
