Kunsten å ikke forstå
Aller best er Kunsten å spørre når den åpner små rom i ordstrømmen og vi forsones med å ikke vite.
Miriam Hansen Troøyen spiller Parizel, en slags hellig dåre i med en blanding av troskyldighet og styrke.
Øyvind Eide/Nationaltheatret
En sekvens i oppsetningen Kunsten å spørre sitter igjen i meg, og gjør at alt annet bærer: Parizel danser. Han er et barn eller en slags hellig dåre. Miriam Hansen Troøyen spiller rollen med en blanding av troskyldighet og styrke som jeg ikke vet hva jeg skal kalle, om ikke gripende. I Parizels dans finnes det verken ironisk distanse eller selvhøytidlig alvor, noe som på ulike vis preger alle de andre karakterene i stykket.
Skal jeg være helt ærlig er kanskje disse minuttene av forestillingen så viktige, fordi de er det eneste jeg er helt sikker på at jeg forstår. «Det handler ikke om å forstå,» sier man gjerne om kunst, og det er vel og bra. Men å oppfatte en slags følelse eller et budskap – uansett hvor selvmotsigende og forvirrende det måtte være – det skal man kunne forvente.
Sann følelse
Bestill abonnement her
KJØP
