Kari Veiteberg slår meg ikke som noen utpreget tviler
Sigri Sandberg gir et kompetent og tilgjengelig portrett av Oslo-biskop Kari Veiteberg. Enkelte kritiske spørsmål har dessverre forsvunnet på veien.
FOLKELIG OG TEORETISK: I det ene øyeblikket snakker Kari Veiteberg så mannen i gata henger med, i det neste drar hun økofeministiske teologer opp av hatten, skriver vår anmelder om boken «Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus: seks samtalar og eit isbad med biskop Kari Veiteberg».
Erlend Berge
Kari Veiteberg hadde aldri noen drøm om å bli biskop. Ingen kan heller mistenke henne for å ha posisjonert seg for oppgaven. Hun valgte å studere, arbeide og ta doktorgrad ved Det teologiske fakultet, noe som tradisjonelt aldri har vært noen gullbillett til bispekollegiet.
Veiteberg har ignorert Jens Bjørneboes bud til unge som vil frem i verden: «Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene». Allerede som ung teologistudent og prest stakk hun hodet frem i noen av Den norske kirkes mest betente debatter. Hun valgte å arbeide som bymisjonsprest blant fattige tilreisende, rusavhengige og prostituerte, fremfor å søke lederstillinger eller manøvrere i det kirkepolitiske landskapet.
Når stordabuen likevel ble Oslos første kvinnelige biskop, var det fordi hun ble løftet frem av andre. Det var ikke først og fremst CV-en som ga henne jobben. Folk i byen mente kirken trengte personen Veiteberg.
