Hestejentemonologen

Det slår meg, når jeg setter i gang med å lese danske Bjørn Rasmussens Kirstens hevn, at vi lever i den indre monologens tidsalder. Eller om jeg skal moderere meg litt; så har vi i de siste tiårene lest ganske så mange forskjellige indre, kvernende tankestrømmer. Og fortsatt kan vi komme til å dyppe tåa ned i den flytende elven av litterær bevissthet når vi åpner en norsk roman.

Bare ta Kyrre Andreassens Ikke mennesker jeg kan regne med, en av fjorårets store romansuksesser, hvor Linda Hansens stream of consciousness avkler mannen hun var gift med, og bygda hun bor i. Eller Carl Frode Tillers flom av nag og innestengte følelser, nå sist i hodet til namsosingen Trond, i fjorårets roman Arbeiderhjerte. Eller den finslipte malstrømmen i Trude Marsteins skarpe blikk på middelklassen, sist sett i romanen Egne barn (2022). Eller Jon Fosses eksistensielle og åndelige flyt i septologien om kunstmaleren Asle.

Ja, du skjønner hva jeg mener.