Henie Onstads dada-utstilling er et forsvar for leken

Da første verdenskrig var over befant menneskeheten seg i dyp krise. Når Europa lå i ruiner og de fleste verdier var tilsidesatt gjennom bestialske handlinger, var det vanskelig å se hva billedkunsten kunne bidra med. Kanskje det beste var å leke seg med meningsløsheten de fleste kjente på? Dét var i hvert fall dada-kunstnernes holdning: de gjorde bred front mot den tradisjonelle kunsten og tanker om at kunstneren skulle «uttrykke­ seg» eller at kunstverket skulle være bærer av noen dyp, eksistensiell ­mening. I stedet klippet de i språk og bilder og laget nye komposisjoner etter tilfeldighetens, innfallets og drømmens logikk. Dada har derfor fått rykte på seg for å dyrke meningsløshet og absurditeter, men – som denne utstillingen viser – er dette langt fra hele historien.

Når jeg vandrer blant disse snodige kunstverkene er det en friskhet og varme her, som tegner et portrett av en generasjon som langt fra er noen nihilister – men snarere sonderer terrenget for å gjenfinne en frihet og spontanitet som krigens grusomhet hadde tatt fra dem.

LES OGSÅ: Gilbert & Georg på Astrup Fearnley oppleves mest som reklame for eget kunstnerskap