Harald Olsens Hellig sted: En utfordrende pilgrimsinvitasjon
En av de som tidlig gikk inn i pilegrimstradisjonen, gir hjelp til å forstå og bli inspirert av det som skal være målet for en pilegrimsvandring: Et hellig sted.
HELLIGHET: Et enkelt sted som Jakobs brønn i Nablus kan gi mer opplevelse av hellighet enn mer praktfulle helligdommer, skriver anmelderen.
Erling Rimehaug
Jeg ser for meg Harald Olsen ved ruinene av Simon Stylittens helligdom på toppen av åsen vest for Aleppo. Vinden stryker over de solsvidde åsene, langt i vest aner vi Middelhavet. Og jeg hører stemmen hans, full av formidlingsglede, men også med en snert av utfordring, der han øser av sin store kunnskap om det hellige stedet.
Jeg åpnet denne boken da jeg fikk vite at Harald Olsen var død, og i denne uken ble han begravet. Lesningen ble en påminnelse om reisen med ham til hellige steder i Syria. Den påvirket meg både åndelig, politisk og teologisk. Det var denne syntesen som preget ham – og som også preger denne siste boken han skrev.
I mange år har jeg ledet pilegrimsvandringer, det vil si vandringer mot hellige steder, uten at jeg har reflektert så mye over hva et hellig sted er. Jeg tenker straks på Jakobs brønn i krypten under Fotinikirken i Nablus. Der kommer tårene fram hos selv nøkterne protestantiske mannfolk. Her vet vi at Jesus drakk av samme kilde, det er et stille sted med lite folk, det er et enkelt kapell med vakre ikoner.
Bestill abonnement her
KJØP
