Fornuftens forkjemper
Dypt troende foreldre setter barnas liv på spill og stilles til doms i Ian McEwans trettende roman.
Ian McEwans nye roman, Barneloven, er insisterende og konstruert. Man trenger ikke kjenne forfatterens syn på organisert religion for å se en krystallklar agenda vokse fram i løpet av romanen, skriver vår anmelder.
Joel Ryan
Noen av det mest interessante med den nye romanen til norgesaktuelle Ian McEwan, er hvor forskjellig den har blitt lest av internasjonale anmeldere og hvor forskjellig den kan komme til å resonnere hos lesere og kritikere også her hjemme. Der noen har sett knallhard og betimelig religionskritikk, ser andre en forfatter som skyter sild i tønne og lar polemikk komme i veien for litterære hensyn. Der mange har diskutert hvorvidt Jehovas Vitner-familien i sentrum av historien er et interessant eller søkt valg av forfatteren, gikk New York Times langt i å hevde at vitnene er litterære stedfortredere for en helt annen religion som bare så vidt er nevnt i romanen (og henviser til McEwan-intervjuer der forfatteren har uttalt at han ikke føler seg fri til å skrive om islam).
Grunnstøting
Noen er mest opptatt av romanen som historien om et ekteskap midt i en stille grunnstøting. For de lesende strides også om hvilken av de to handlingstrådene som er bokens hovedfortelling.
Bestill abonnement her
KJØP
