Filmen utnytter hver mulighet til å skape ytterligere sorg og fortvilelse
«Uten skyld» er en medrivende dramatisering av dødsstraffens konsekvenser i Iran, riktignok med noen sidehistorier for mye.
TRAGISK: Hovedpersonen Mina (t.h) er samlebåndsarbeider på en melkefabrikk og har eneansvar for en syvåring med hørselshemming. Den avdøde ektemannens familie truer med rettssak for å få foreldreansvar.
Amin Jafari/Storytelling Media
Det begynner som et mareritt: Lydlagt av illevarslende institusjons-støy følger vi en kvinne på besøk i fengsel. Hun skal møte sin dødsdømte mann for siste gang. Kvinnen som snart skal bli enke låses inn på cella, døren slamres i øynene på publikum. Vi hører bare gråten hennes.
Uten skyld er en både sober og dramatisk behandling av dødsstraff og dens konsekvenser. Ett år etter henrettelsen blir hovedpersonen Mina på det rene med at mannen var uskyldig dømt. Kampen for oppreisning motarbeides av et ærekjært byråkrati og hennes egne begrensede ressurser.
Hun er samlebåndsarbeider på en melkefabrikk og har eneansvar for en syvåring med hørselshemming. Den avdøde ektemannens familie truer med rettssak for å få foreldreansvar. Men en dag skaper en ukjent hjelper mer lys i tilværelsen. Hvem er han, og hva er hans motiver?
