En usentimental hyllest av husmødrenes arbeid

Kjersti Ericssons nye roman åpner bibelsk: «I begynnelsen var mødrene. De skapte og voktet over verden slik vi kjente den». Åpninga markerer et skifte, fra Skapelsesberetningens ufattelige perspektiv til den lille verden, med ordene «slik vi kjente den». Herfra fortelles en livshistorie, forankra i Ericssons personlige biografi. Samtidig er boka et historisk øyeblikksbilde: husmødrenes verden i etterkrigstida.

Ericssons liv og forfatterskap vitner om den viktige reisen mange kvinner i hennes generasjon gjorde. Mødrene hun skriver om i denne romanen, var avhengige av mannens nåde og lommebok. De sleit fra morgen til kveld med ulønna arbeid i hjemmet, og hadde begrensa frihet til å realisere hva de måtte ha av drømmer.

I begynnelsen var mødrene børster støvet av dette livet, med takknemlighet og sorg. Det er en verden som ikke lenger fins, men sporene hviler et sted i minnet, de renner også i mitt blod. Hvilke holdninger og praksiser forvalta disse mødrene, og har vi mista noe verdifullt i overgangen til vår tid?