Dette kan jo ordne seg helt fint! Mørket på landsbygda stikker ikke dypt nok

Tittelen på Marianne Clementine Håheims andre roman overlater lite til tilfeldighetene. Hun skriver om en navnløs mann som bestemmer seg for å flytte til Vestlandet og overta familiegården etter at faren dør, «ikkje fordi eg vil, men fordi eg føler at eg burde vilje». Pliktfølelsen trekker hovedpersonen mot gårdsarbeidet, samtidig som det kanskje også er noe forlokkende ved sauene og bøen og hele den fysiske virkeligheten der hjemme. En tilværelse som er mer forankra i verden enn det utflytende bylivet, kanskje, en omgivelse som bedre kan beherskes?

Forfatteren vekker min interesse med antydninger om at det tross alt finnes forløsning i plikta, frihet i ansvaret, og at veien til frigjøring og forankring kan gå gjennom arbeidet: «Eg grip om kosteskaftet, treverket som opp gjennom åra forma hendene til pappa, slik det no skal forme mine».

Men praksisen som enslig sauebonde er hardere og vanskeligere enn vår helt hadde forestilt seg, og litt etter litt går det opp for ham hvilken pris det er faren egentlig har betalt opp gjennom åra, både mentalt og kroppslig. Sauene vil ikke komme inn fra beite, det er tøft å velge hvem som skal sendes med slaktebilen, og mye på gården er utdatert og tungvint. Vår helt kjenner seg ensom og hjelpeløs. Gjødselkjelleren fyller seg opp og lista med gjøremål blir ikke kortere – vi begynner å se konturene av et nederlag vokse fram. Det blir ikke enklere når han sklir på isen og forstuer ankelen. Depresjonen konsoliderer seg, ettersom hovedpersonen tilbringer dagene på sofaen under dyna i stedet for å se til sauene som står overlatt til seg sjøl i fjøset.