Den voldtattes rasende enetale
Kathrine Nedrejords «Forbryter og straff» tar ordet på vegne av alle voldtektsofre i en tid hvor vi omsider har tatt inn over oss at vold har livsvarige konsekvenser.
ETTER FORBRYELSEN: Jeg-personen i Kathrine Nedrejords nye roman jobber med å skrive ut erfaringene etter en overfallsvoldtekt i Paris. «Forbryter og straff fremstår» som en selvbevisst kraftsalve som ettertrykkelig plasserer definisjonsmakten hos offeret, skriver vår anmelder.
Francois Mori
«Romanen er mitt forsoningsmøte» hevder jeg-fortelleren i Forbryter og straff. Men den er egentlig nokså uforsonlig.
Ved å vri på en av litteraturhistoriens kanoniserte titler tar Kathrine Nedrejords roman, Forbryter og straff, form som en rasende monolog om en voldsforbrytelse. Dostojevskijs Forbrytelse og straff (1866) er en refleksjon over forbrytelsens vesen, straff, skyld og soning, og morderens psykologi. Det er forbryterens Raskolnikovs bok. Hans splittede sinn bærer romanens idéverden, diskusjonen om det onde og det gode.
Kathrine Nedrejord tilhører et annet århundre og gir stemme til offeret. I en helt annen tid enn Raskolnikovs, avviser fortelleren enhver idé om tilgivelse. For jeg-fortelleren er det tvert imot meningsløsheten i situasjonen, at hun er sterkt traumatisert og nå part i en rettsak, det mest slående. På den andre siden gir nettopp rettssaken og muligheten for at forbryteren blir straffet, mening for henne.
Bestill abonnement her
KJØP
