«Den kalde machomannen kunne vært tatt på enda større alvor»

Jens Stoltenberg liker makt, har han sagt. Han søker makt fordi den gir ham mulighet til å forandre verden til det bedre. Uttalelsen er litt modig, og ganske betryggende: Modig fordi det er tabu å i det hele tatt ønske seg makt i et Norge vi liker å tenke på som egalitært. Betryggende fordi jeg håper de som rår over liv og død, vil meg vel – enten de sitter i kommandorommet til den transatlantiske forsvarsalliansen, på velferdsstatens stortingsbenker, eller i operasjonssalen på mitt nærmeste sykehus. Spesielt i sistnevnte: I omsorgssektoren ser makt bestandig ut som omsorg, uansett om denne er ektefølt eller ikke. Og hva skjer når den ikke er det?

I Ida Hegazi Høyers nye roman møter vi en kirurg som egentlig driter i om pasientene lever eller dør. Det viktige er at han selv ikke gjør feil når han opererer ­– så han kan beholde sitt renommé. Da en niåring likevel får komplikasjoner etter en operasjon, engster Henrik Wold seg for om det minsker sjansen hans for forfremmelse. Og uroen bare vokser. Det rakner rett og slett for Henrik: I Kirurgen skisserer Hegazi Høyer et portrett av en mann som er så glad i seg selv, at han ender med å spise seg selv opp. Resultatet er en ubehagelig og tankevekkende roman om machomakt kamuflert som ømhet. Og denne maktas fall.

Ufyselig romanperson