De har lagt fremtiden bak seg og forfaller sammen med stil

Historien om mor og datterEdith Bouvier Beale er en omvendt klassereise. De slapp taket i A4-livets rammer. I stedet for å forsøke å få orden på tilværelsen, lot de alt gradvis flyte. «Kunsten å falle» bygger på den sanne historien om damene, kanskje best kjent som Store-Edith og Lille-Edith, siden de het det samme. De var Jacqueline Kennedys eksentriske slektninger og en del av amerikansk sosietetsliv på 30-tallet. Mens moren hadde halvveis suksess som sangerinne, forsøkte datteren seg som modell og artist. Når stykket begynner har livet tatt noen lunefulle vendinger vekk fra drømmene de bar på. Moren er skilt og datteren har flyttet inn for å hjelpe til. Hun vurderer å bryte opp og ta fatt på livet utenfor – det har hun gjort de siste 20 årene. I det som en gang var et herskapshus, flyr det nå fugler gjennom hull i taket, og de deler rom med 16 katter og en vaskebjørn. Men de forfalne overklassekvinnene klager aldri, og er på sett og vis fortsatt stjerner i eget liv. Der det skorter på materielle goder, blir kreativiteten satt i sving. Som å stadig kunne ikle seg noe nytt ved å dandere alt fra håndklær til dusjforheng rundt kroppen.

Ute av tiden

Nationaltheatrets mest intime scene – Malersalen – kler det lille livet til de to damene. Scenograf Milja Salovaara har plassert to senger på scenen, som både kan settes sammen og skyves fra hverandre. Slik konkretiseres det symbiotiske, elsk-hat forholdet mellom mor og datter effektivt. Den store mengden søppel og skitt som omkranset livet deres i virkeligheten, kunne fort blitt oppmerksomhetskrevende på scenen og er klokelig tonet ned. I stedet ligger falmede motemagasiner strødd utover gulvet, og vitner om brustne drømmer og tiden som har gått. Tid er et tilbakevendende tema i stykket. Som når Lille-Edith filosoferer videre på Kants tidsteori: Tid er avstanden mellom to hendelser. Men hva når det aldri hender noe? Opphører tiden da?