«Boken om Lars Roar Langslet grep meg, rett og slett»
Jeg ble betatt og beriket av å få følge litt av Lars Roar Langslets indre reise. Dette er noe annet enn en politikerbiografi, skriver Erling Rimehaug.
POLITIKER OG KATOLIKK: Verdikonservativisme var Lars Roar Langslets varemerke. Først nå forstår jeg hvor forankret den var i hans katolske tro, skriver vår anmelder.
Erlend Berge
Lars Roar Langslet (1936–2016) er et navn som kanskje ikke sier så mye for dagens lesere. Så la meg minne om at han var en viktig politiker på Høyres lag på 70- og 80-tallet, og en kulturpolitiker som fikk utrettet mye. Han huskes helst som den som opphevet kringkastingsmonopolet.
Han var en av de politikere jeg har hatt størst sans for, og jeg hadde mange samtaler med ham. Når jeg nå leser Heyerdahls bok om Langslet, slår det meg hvor lite jeg visste om ham og hvor mange samtaler jeg gikk glipp av. Vi snakket mest politikk, og det undrer meg nå at vi verken kom inn på felles bakgrunn i Hallingdal eller hans katolske tro. Kanskje fordi han omga seg med en viss personlig sjenanse, midt i all vennligheten.
Nils Heyerdahl var en av de som kom forbi Langslets diskresjon. De var nære venner hele livet, samtidig som de også hadde faglige fellesinteresser og møtepunkter. Når Heyerdahl nå gir oss innblikk i de sidene av Langslets liv som ikke var fullt så synlige, gir det oss andre del i en berikende reise.
Bestill abonnement her
KJØP
