Barselomsorgens klamme hånd
I et vakkert og intuitivt språk avkler Maria Navarro Skaranger hvordan klasseforakt uttrykkes i Norge.
«Dette er en fantastisk bok», tenkte jeg da jeg var ferdig med Maria Navarro Skarangers nye roman Emily forever. Så kom jeg på at jeg skulle anmelde boken, og derfor måtte artikulere hvorfor den var fantastisk. Det var vanskeligere. Emily forever er nemlig en tilsynelatende enkel og stillferdig versjon av en urfortelling: Snill jente møter slem gutt, jente blir gravid, gutt forlater jente med babymage, jente og baby må klare seg selv og vokse opp sammen.
Men det er skrevet så intuitivt og vakkert! Mens Skarangers debutroman fra 2015, Alle utlendinger har lukka gardiner, var skrevet på det som gjerne omtaltes som kebabnorsk, er språket i Emily forever likere den enkle, muntlige stilen i Bok om sorg – fortellingen om Nils i skogen fra 2018. Fortellerstemmen er døsig, som i ammetåke, vekselvis kritisk og forvirret overfor Emily. Det er som fortelleren imiterer Emilys utflytende kropp og utvaskede sinn. Skarangers språk formidler hvordan det oppleves å være veldig, veldig trett, og det er imponerende å få til fortellerteknisk.
Eget blikk og andres blikk
