Anmeldelse: Livløst om kunsten og døden
Den manglende interessen for tradisjon er slående når Kjetil Røed skriver om kunst og død.
HODESKALLE: Hans Holbein den yngres maleri «Ambassadørene» fra 1533 er blant verkene Kjetil Røed tar for seg. Ved føttene til ambassadørene finnes en hodeskalle som blir synlig dersom man ser maleriet fra siden. Anmelderen synes ikke Røed egentlig tenker med kunstverkene, men heller bruker dem som illustrasjoner.
National gallery/Wikimedia Commons
Kjetil Røeds nye bok Kunsten og døden – en bruksanvisning forsøker å flette sin egen sorg over tapet av en kjær onkel sammen med refleksjoner over en eklektisk og avansert litteraturliste samt en like eklektisk liste over kunstverk fra de siste 500 år. Prosjektet henter energi i forfatterens angst for aldring og død, og et tilhørende ønske om å nyansere og utvikle vår forståelse av disse fenomenene, eksistensielt og politisk. Prosjektet er heroisk, men mislykket. Vanskelighetsgraden er en viktig forklaring på at resultatet faller gjennom, men ikke den eneste.
Mangler variasjon
Røeds største problem er at han ikke klarer å løsrive seg fra det semiakademiske stilnivået vi kunstkritikere så ofte holder oss i. Teksten varierer frustrerende lite i stil og nerve, enten vi leser personlige minner om onkelen, skildringer av kunstverk, gjengivelser av sentrale tenkere, eller pinlige fortellinger om privatøkonomi. Dette er sentralt fordi boken understreker at vi må løsrive oss fra en generaliserende tilnærming til døden om den skal bli reell for oss. Flere ganger gjentas filosofen Martin Heideggers sentens om at «jeg dør, man dør ikke» (Heideggers nazisme og nazismens holdning til død kommenteres ikke). Det oppstår da en dramatisk ironi når forfatteren aldri riktig makter å bli tilstrekkelig konkret til at han fremstår som et fullblods menneske.
Bestill abonnement her
KJØP
