Anmeldelse: Et lyttende publikum fikk den Bruckner de var ute etter av Oslo-Filharmonien

Anton Bruckners symfonier er som tonende bindestreker mellom to kosmiske stillheter: Den endeløse roen og de seismiske utladningene i verdensrommet, livet her på jorden og det evige, som Bruckner tok for gitt. Det er ingen ateistisk veg til Bruckner, skjønt hans musikk er raus nok til å favne det, òg. Bruckner aksepterte verden som den var, i tillit til Guds kjærlighet. Derfor angår denne musikken oss.

Null stress

Oslo-filharmonikerne og den den australske dirigenten Simone Young førte oss trygt gjennom de brucknerske «fjellpassene» disse kveldene, behersket og kontrollert. Behersket og behersket, det er vanskelig å beherske seg når tromboner og pauker kroner en allerede tett vev av instrumenter i veldige utladninger. Etter mange år som Bruckner-dirigent har roen og sikkerheten satt seg i kroppen, Simone Young stresset ikke. Det er sånn med dirigenter, som med publikum – den som ikke klarer å bringe sin egen puls i samsvar med musikkens, mister Bruckner – og syns alt er kjedelig. Young tok pulsen.