Anmeldelse av «Olav Nygards seng»: Desperat søvn. Kritisk lengsel
Erlend O. Nødtvedts forfatterskap er blant de mest kraftfulle i norsk litteratur.
SYNKEFERDIG SENGELEKTYRE?: Erlend O. Nødtvedt legger søvnløshetens mareritt under lupen. Vår anmelder lar seg begeistre.
Elias Dahlen
Hva skjer når kritikerstanden måler en ny bokutgivelse mot de tidligere bøkene til en gitt forfatter? Svaret synes åpenbart. Forfattere setter sin egen standard gjennom tematikk og skrivemåte, og kritikerne investerer sine forventninger deretter. Det blir litteraturhistoriske kategorier av sånt, men fornyelsen av et forfatterskap kan dermed bli oversett.
Et eksempel i så måte er Tomas Espedals bøker med sitt umiskjennelig særpreg, lydig etterfulgt av en nedsmeltet lysløype av kritikerforventninger.
Jeg kommer raskt på slike tanker etter hvert som jeg – ikke uten motstand – tråkler meg gjennom Erlend O. Nødtvedts nye bok, Olav Nygards seng. Tittelen henviser til noe som kunne minne om oppslaget til en kulturhistorisk undersøkelse, via en gjenstand som eier (eller skal tildeles) en aura av betydning. «Henrik Wergelands seng» ville monnet i så måte, men den lite kjente og ytterst egenartede lyrikeren Olav Nygard?
Bestill abonnement her
KJØP
