Anmeldelse av «Mine venner»: Dyktig, men noe snevert om venninners besettende tosomhet
Som i en vri over myten om Narcissus speiler de to bestevenninnene seg i hverandre i Monica Isakstuens nye roman. Men hva får man ut av å speile seg i det uendelige?
UTFORSKER RELASJONER: Hvem er man overfor den andre? Dette er et grunnleggende spørsmål i «Mine venner», slik det også var det i Monica Isakstuens foregående romaner.
Erlend Berge
Hva hadde litteratur vært uten barndom og ekteskap? Sofokles, Shakespeare, Flaubert, alle bruker de forhold mellom mor, far og barn som springbrett både for å utforske enkeltmenneskes psykologi og samfunnets strukturer.
Perfeksjonsjag
Monica Isakstuen er blant de norske samtidsforfatterne som de siste årene har utforsket kjernefamiliedynamikker, og da særlig morsrollen, i romanene Vær snill mot dyrene og Rase. I førstnevnte kjemper hovedpersonen Karen mot sjalusi i forbindelse med en barnefordelingssak, og med hvem hun er når hun ikke er mor. I Rase sliter en mor med å kontrollere sinnet sitt overfor barna og mannen hun elsker. Begge romanene er utpreget selvrefleksive, og hovedkarakterene analyserer og dissekerer enhver situasjon og relasjon i det uendelige. Selvhatet og perfeksjonsjaget florerer fritt: hvem er de i forhold til partneren, til barna, til seg selv, og hvorfor er det de gjør aldri godt nok?
