Anmeldelse: Ambisiøs forestilling snubler i gjennomføringen

I en samtid der vi bombarderes av inntrykk og våre rastløse, scrolle-skadde hjerner ikke finner rom for konsentrasjon, ønsker regissør, manusforfatter og skuespiller Espen Klouman Høiner å rydde plass for nettopp det. For muligheten til å skille det vesentlige fra det uvesentlige.

Den skinnende byen er en forestilling som i stor grad utspiller seg i stummende mørke. Men der sveipet fra en lommelykt eller den lille lyskilden som kommer dinglende ned fra taket, lar oss skimte skikkelser og gjenstander på scenen i korte, mysende glimt.

Selve ideen om det lyssvake rommet som en mulighet til å gå innover i seg selv, er besnærende. I alt du ikke ser, men bare aner, trigges din egen nysgjerrighet og forestillingsevne. Ideelt sett kan forestillingen slik utfordre hver enkelt publikummers evne til å fylle de korte, lyssatte øyeblikkene med mening. Når Den skinnende byen oppleves mer som en søvndyssende stund enn fantasiskapende, handler det om en for sterk insistering på dette dristige grepet. De mørklagte partiene blir for mange og lange, mens det lille vi har å hekte oss på fremstår som for vagt og uforløst.