Ærlighet uten brodd
ANMELDELSE: Den postmoderne kristne og den postmoderne ateisten nærmer seg hverandre i samtaleboken Presten og ateisten. Forfatterne fortjener en kritisk lesning.
Klør hverandre: Forfatterne Didrik Søderlind (ateisten, t.v.) og Stian Kilde Aarebrot (presten) kjenner stor gjenklang i hverandre og det som beskrives som en felles subkulturell identitet.
Erlend Berge
I Presten og ateisten, hvor Didrik Søderlind (ateisten) og Stian Kilde Aarebrot (presten) skriver brev til hverandre, belyses noen interessante strømninger fra det livssynssosiologiske feltet de senere år: Det har for det første blåst en økumenisk vind i mange kristne kretser, og ved å inkludere en ateist utvider Presten og ateisten den «økumeniske» modellen om livssynsdialog til å favne alle. Grepet er tidsriktig; vår postmoderne tid lar ingen ha sine meninger helt i fred, og man har særlig grunn til å betvile sine standpunkter dersom de er riktig gamle. Erkjennelsen har derfor vært at ingen konfesjoner har helt rett, men mange har litt rett, og det som er rett, har man som regel til felles.
LES OGSÅ: Dumme kristne og ufølsomme ateister
Ønske om å forstå
