Å lande i sitt eget liv
ANMELDELSE: Arne Lygre fortsetter å bore i hva som gir mening i livet. Det blir tidvis til teatermagi.
STORE FORVENTNINGER: At man ankommer en urpremiere av Arne Lygre med høye forventninger, er ikke til å unngå, skriver kritiker Kjersti Juul. Men blir forventningene innfridd med «Ikkje ein lyd»?
Siren Høyland Sæter/Det Norske Teatret
Arne Lygre har utforsket eksistensielle temaer og en unik skrivestil, siden han debuterte med Mamma, meg og menn i 1998. Han bruker få ord og lar underteksten tale tydeligst. Ofte tar karakterene et steg tilbake og uttrykker seg som om de betrakter seg selv utenfra.
Det er en signatur som krever mye av det kunstneriske teamet så vel som publikum, men som kan skape magiske teaterøyeblikk når de får det til å svinge. Samt et prisdryss få dramatikere forunt.
At man ankommer en urpremiere av Arne Lygre med (sky)høye forventninger er ikke til å unngå. Denne gangen blir de nesten innfridd.
