ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
Søk i Tro24
Annonse

Hvordan blir man en teolog?

For meg er det et stort tankekors hva som stort sett glimrer med sitt fravær når vi i dag utdanner de som skal bli teologer i en luthersk kirke: Den gamle praksisen å lese Bibelen meditativt under bønn, skriver Geir Otto Holmås.

ANNONSE
ANNONSE
Cxense Display

Hvordan blir man teolog? I våre dager viser vi helst til det rent formelle: seks års profesjonsutdanning ved akkreditert universitet eller høyskole.

Men dette spørsmålet er også blitt stilt av mange av kirkens store lærere gjennom historien. Svaret de gir ligger på et annet plan. For dem er teologi først og fremst visdom avledet fra Bibelen og kirkens troserfaring. Å spørre hvordan en blir teolog er derfor i bunn og grunn det samme som å spørre: Hvordan kan et menneske virkelig lære Gud å kjenne?


Geir Otto Holmås er teolog og spaltist på Tro24.no


En som har sagt viktige ting om dette, er reformatoren Martin Luther. Det passer godt å ta frem nå i fastetiden. Luthers hovedpoeng er at det er gjennom prøvelse og åndelig kamp vi virkelig blir teologer. Eller som han spissformulert skriver et sted: «Djevelen er den beste lærer i teologi.»

Herlige åndelige opplevelser eller prøvelse og kamp?

For å forstå hva Luther mener må vi å trekke inn hans egen biografi. Før han ble reformator, levde han en periode som munk. I klosteret hadde han lært å lese Bibelen under bønn. Og for Luther er nettopp det å meditere på og ta Guds ord til seg, veiledet av Den hellige ånd, det som former en ekte teolog.

Les også: Dette er verdens mest populære bibelvers

Men i klosteret hadde han også lært at det egentlige målet for den meditative omgangen med Bibelen var kontemplasjonen. Med kontemplasjon menes den overstrømmende opplevelsen i bønn av å betrakte Guds herlighet og være forenet med den herliggjorte Kristus.

Hos Luther vokser en ny erkjennelse frem: Det er ikke i slike euforiske himmelopplevelser kraften i Guds ord erfares sterkest, men tvert imot i prøvelse, anfektelse og kamp her på jorden. I åndelig kamp griper troen de dypeste lagene i oss fordi vi blir helt avhengige av Kristus og hans løfter. Kampen fester oss til Gud og hans ord på en måte som gjør at vi for alvor oppfatter at det er sant. Ikke bare intellektuelt eller følelsesmessig, men med hele oss.

Det begynner å handle om liv og død. Slik bruker Gud prøvelsen og kampen til å trekke oss til seg. Dette var for Luther ikke teori, men i høyeste grad selvopplevd. Som kjent sto han som reformator i stadige konflikter og kamper – både indre og ytre.

Kamp og modning

Luther kan noen ganger spille ting unødvendig sterkt ut mot hverandre. Jeg nøler ikke med å si at hans skepsis mot herlige himmelerfaringer er overdreven. Gud trekker oss til seg også ved å gi oss en forsmak på himmelen. Men det tar ikke bort kjernen i Luthers poeng: Vi modnes som kristne ikke minst gjennom kampen. Vi vokser i åndskraft ikke først og fremst gjennom de herlige opplevelsene, men ved å stadig søke Guds ord og vilje når vi kjemper livets og troens kamp.

Les også: Slik misforstår mange begrepet «Guds rike» av Geir Otto Holmås

I noen karismatiske sammenhenger brer det seg i dag en forkynnelse som nesten bare fokuserer på at vi forvandles og fornyes i Guds herlige og kraftfulle nærvær. Slik forkynnelse er ikke bærekraftig og holder oss egentlig borte fra den virkelige styrken og den dypeste gleden. 

De virkelige teologene

I det siste har jeg ofte tenkt på dem som har vært mine viktigste levende trosforbilder. Det har slått meg at så langt jeg kjenner dem, har de to ting felles. De er mennesker som tar til seg Bibelens ord som åndelig næring like selvfølgelig som de trenger mat for kroppen. Men de er også mennesker som har vært gjennom stor livssmerte og vet hva det er å lide tap. Det har gitt dem det Paulus kaller «et prøvet sinn.» Men de har nettopp vent seg til å bringe smerten og kampen frem for Guds ansikt og i lyset av Guds ord. Derfor har de en usedvanlig visdom og dybde i troen.

Noen av dem er teologer av profesjon, mens andre har ikke så mye som et studiepoeng formell teologisk utdannelse. Uten å kokettere vil jeg med Luther uansett kalle dem de virkelige teologene. Og jeg har lært ting av dem som jeg sjelden leste eller hørte om da jeg var lærer ved en teologisk utdanningsinstitusjon.

For meg er det et stort tankekors hva som stort sett glimrer med sitt fravær når vi i dag utdanner de som skal bli teologer i en luthersk kirke: Den gamle praksisen å lese Bibelen meditativt under bønn. Og innsikten at det å være kirke og kristen er å befinne seg kronisk i en åndelig kampsituasjon.

ANNONSE
ANNONSE

Hvordan blir man teolog? I våre dager viser vi helst til det rent formelle: seks års profesjonsutdanning ved akkreditert universitet eller høyskole.

Men dette spørsmålet er også blitt stilt av mange av kirkens store lærere gjennom historien. Svaret de gir ligger på et annet plan. For dem er teologi først og fremst visdom avledet fra Bibelen og kirkens troserfaring. Å spørre hvordan en blir teolog er derfor i bunn og grunn det samme som å spørre: Hvordan kan et menneske virkelig lære Gud å kjenne?


Geir Otto Holmås er teolog og spaltist på Tro24.no


En som har sagt viktige ting om dette, er reformatoren Martin Luther. Det passer godt å ta frem nå i fastetiden. Luthers hovedpoeng er at det er gjennom prøvelse og åndelig kamp vi virkelig blir teologer. Eller som han spissformulert skriver et sted: «Djevelen er den beste lærer i teologi.»

Herlige åndelige opplevelser eller prøvelse og kamp?

For å forstå hva Luther mener må vi å trekke inn hans egen biografi. Før han ble reformator, levde han en periode som munk. I klosteret hadde han lært å lese Bibelen under bønn. Og for Luther er nettopp det å meditere på og ta Guds ord til seg, veiledet av Den hellige ånd, det som former en ekte teolog.

Les også: Dette er verdens mest populære bibelvers

Men i klosteret hadde han også lært at det egentlige målet for den meditative omgangen med Bibelen var kontemplasjonen. Med kontemplasjon menes den overstrømmende opplevelsen i bønn av å betrakte Guds herlighet og være forenet med den herliggjorte Kristus.

Hos Luther vokser en ny erkjennelse frem: Det er ikke i slike euforiske himmelopplevelser kraften i Guds ord erfares sterkest, men tvert imot i prøvelse, anfektelse og kamp her på jorden. I åndelig kamp griper troen de dypeste lagene i oss fordi vi blir helt avhengige av Kristus og hans løfter. Kampen fester oss til Gud og hans ord på en måte som gjør at vi for alvor oppfatter at det er sant. Ikke bare intellektuelt eller følelsesmessig, men med hele oss.

Det begynner å handle om liv og død. Slik bruker Gud prøvelsen og kampen til å trekke oss til seg. Dette var for Luther ikke teori, men i høyeste grad selvopplevd. Som kjent sto han som reformator i stadige konflikter og kamper – både indre og ytre.

Kamp og modning

Luther kan noen ganger spille ting unødvendig sterkt ut mot hverandre. Jeg nøler ikke med å si at hans skepsis mot herlige himmelerfaringer er overdreven. Gud trekker oss til seg også ved å gi oss en forsmak på himmelen. Men det tar ikke bort kjernen i Luthers poeng: Vi modnes som kristne ikke minst gjennom kampen. Vi vokser i åndskraft ikke først og fremst gjennom de herlige opplevelsene, men ved å stadig søke Guds ord og vilje når vi kjemper livets og troens kamp.

Les også: Slik misforstår mange begrepet «Guds rike» av Geir Otto Holmås

I noen karismatiske sammenhenger brer det seg i dag en forkynnelse som nesten bare fokuserer på at vi forvandles og fornyes i Guds herlige og kraftfulle nærvær. Slik forkynnelse er ikke bærekraftig og holder oss egentlig borte fra den virkelige styrken og den dypeste gleden. 

De virkelige teologene

I det siste har jeg ofte tenkt på dem som har vært mine viktigste levende trosforbilder. Det har slått meg at så langt jeg kjenner dem, har de to ting felles. De er mennesker som tar til seg Bibelens ord som åndelig næring like selvfølgelig som de trenger mat for kroppen. Men de er også mennesker som har vært gjennom stor livssmerte og vet hva det er å lide tap. Det har gitt dem det Paulus kaller «et prøvet sinn.» Men de har nettopp vent seg til å bringe smerten og kampen frem for Guds ansikt og i lyset av Guds ord. Derfor har de en usedvanlig visdom og dybde i troen.

Noen av dem er teologer av profesjon, mens andre har ikke så mye som et studiepoeng formell teologisk utdannelse. Uten å kokettere vil jeg med Luther uansett kalle dem de virkelige teologene. Og jeg har lært ting av dem som jeg sjelden leste eller hørte om da jeg var lærer ved en teologisk utdanningsinstitusjon.

For meg er det et stort tankekors hva som stort sett glimrer med sitt fravær når vi i dag utdanner de som skal bli teologer i en luthersk kirke: Den gamle praksisen å lese Bibelen meditativt under bønn. Og innsikten at det å være kirke og kristen er å befinne seg kronisk i en åndelig kampsituasjon.

ANNONSE
ANNONSE
;