ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Toner styrker troen

Når Andreas Utnem ber, vet han ikke helt om Gud hører det. At musikken er et gudgitt språk, er han mer trygg på.

ANNONSE
ANNONSE

Andreas Utnem

  • 43 år. Musiker, komponist, kapellan i Tøyenkirken i Oslo.
  • Gift med Andrea Bræin Hovig.
  • Tre barn på 13, seks og fire år.
  • Bor i Oslo.
  • Nettopp gitt ut albumdebuten Night Hymns.
Reportasje

Vi møter 43-åringen i Tøyenkirken i Oslo. Her har han spilt salmetoner under de ukentlige hverdagsmessene i over 25 år. At den 110 år gamle kirken, bygd i stein og tegl, er integrert i gatebebyggelsen, men også har en fasade med to tårn og en gavl, er for menighetens faste pianist en påminnelse om hva en kirke bør være, men også en veiviser for hans egen tro.

– Det handler om ansvar og rettferdighet; å vise respekt og omsorg for alle mennesker, men særlig de som virkelig sliter. Kan disse hverdagsmessene gi et relevant uttrykk for deres håp og bønner, har vi gjort noe riktig. Jeg kan nok tvile på om mine egne bønner blir hørt, men bønn har uansett noe verdifullt i seg, sier Andreas Utnem.

LES OGSÅ: Synger når vi blir grepet

Ber under tvil

At hans første egne album, Night Hymns, med 17 improvisasjoner over kjente salmetekster, for noen kan oppleves som bønner, synes han er fint.

– Både i musikalske og andre bønner ligger det ofte en trøst og støtte. Gjennom bønn har jeg dessuten både lært noe nytt, og oppdaget ting om meg selv og livet jeg lever, sier Utnem.

Han snakker stolt om kona si og de tre barna deres. Han er privilegert som bor i verdens rikeste land og får jobbe med sin store lidenskap, sier han. Likevel kan det røyne på, i den grad at han ikke har orket å stå opp den morgenen.

– Da har ikke alternativene vært så mange.

– Hva mener du?

– Jeg har holdt meg hjemme, og stort sett brukt dagen til å be. Midt i tvilen på om Gud hører meg, klamrer jeg meg til bønnen. Jeg kan ikke gjøre noe annet.

Håp i det håpløse

Det faktum at debutalbumet hans ble gitt ut samme dag som Donald Trump ble innsatt som president i USA, blir av plateselskapet Kirkelig Kulturverksted brukt som et argument for at man nå trenger musikk som kan være til hjelp i en tid fylt med usikkerhet.

Mannen som har spilt inn musikken, og fremdeles spiller den jevnlig på Steingraeber-flygelet i Tøyenkirken hver onsdag, smiler. Han trenger ikke en Trump for å se at musikk kan lindre nød og uro.

– Det har jeg erfart alle de 25 årene jeg har jobbet her i kirken. Behovet for trøst, og tro på fremtiden i en vanskelig hverdag og verden, er ikke noe nytt.

 


 

 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at de ordene; om trøst, omsorg og nåde, må være helt sentrale i kristentroen.

 

– Andreas Utnem

 

 


 

At forskjellige mennesker fra ulike sammenhenger jevnlig møtes, år etter år, rundt et alter og et flygel, til salmetoner, bibeltekster og lys som blir tent, mener han vitner om en lengsel etter å finne noe annet enn usikkerhet og utrygghet.

– Jeg tror det handler om en ro, og et håp, midt i det urolige og håpløse.

LES OGSÅ: Samler Salme-Norge til ett rike

Livgivende kirkemusikk

Når hverdagsmessene om onsdagene avsluttes med en musikalsk salmemeditasjon, hvor Andreas Utnem improviserer rundt «Bred dina vida vingar», «Skriv deg Jesus på mitt hjerte», «Korset vil jeg aldri svikte» og «Lær meg å kjenne dine veie», får han gjerne en helt spesiell fornemmelse.

– Det gir meg en opplevelse av å være en del av noe meningsfullt og livgivende, sannsynligvis også noe større enn meg selv.

– Er det trosstyrkende?

– Ja, selv om jeg synes det kan være vanskelig å gradere min egen opplevelse av tro. At kirkemusikk, med alt det innebærer av tro, tradisjon og kvalitet, er blitt min musikk, foran jazz, folkemusikk og pop, i den rekkefølgen, er ikke tilfeldig, smiler han.

Meningsfullt

Faren til Andreas, den nå pensjonerte presten Stig Utnem, var daglig leder for Bymisjonens senter i Tøyenkirken fra 1985 til 1994. Sønnen ble tidlig kjent med kirkelig arbeide for folk som sliter.

Foran flygelet i kirkerommet står ordene «Han gir den trette kraft» over altertavlen.

– Når jeg innimellom har spurt meg selv hvorfor jeg har spilt i denne kirken i så mange år, blir svaret alltid at det er her jeg føler meg hjemme: Midt blant studenter, gamle mennesker, ensomme mennesker, rusmisbrukere, folk som sliter psykisk, og folk som ikke ser ut til å slite i det hele tatt. Mangfoldet gjør mitt bidrag mer meningsfullt enn jeg sannsynligvis ville opplevd i de fleste andre menigheter, sier han.

LES OGSÅ: – Kunst kan lindre lidelser

Burde vært rausere

Under maleriet på altertavlen av Jesus som holder hendene over hodene til de som ligger på kne foran ham, står ordene: «Kommer hid til mig, alle som arbeide og ere besværende og jeg vil give eder hvile».

– Jeg kan ikke skjønne annet enn at de ordene; om trøst, omsorg og nåde, må være helt sentrale i kristentroen.

I menigheter hvor han opplever at det er mest snakk om å bygge opp egne gode følelser rundt troen, hadde han aldri funnet seg tilrette i.

– Jeg har problemer med å akseptere at noen kan ha en så selvsentrert tro. Helt ærlig, har jeg vel den svakheten at jeg sliter med å tolerere de som praktiserer kristentroen annerledes enn meg selv. Jeg burde vært rausere, for eksempel overfor de fra frikirkelige sammenhenger med et annet perspektiv.

403311_NP.jpg

– Midt i tvilen på om Gud hører meg, klamrer jeg meg til bønnen. Jeg kan ikke gjøre noe annet, sier Andreas Utnem. Foto: Erlend Berge

– Diskuterer du ofte tro med andre kristne?

– Nei. Det er sjeldent jeg synes det faller seg naturlig, og jeg inviterer heller ikke til det. Jeg vet jo hvor lite tolerant jeg kan være.

– Hva med de som tilhører andre religioner?

– Jeg synes det ofte faller seg lettere å snakke med dem, om deres tro, så sant de ikke har fundamentalistiske holdninger. Det er skummelt, uansett hvilken sammenheng fundamentalismen opptrer i.

Lettet farfar

Andreas Utnem sier han vokste opp med en inkluderende, og ikke fordømmende, kristen tro.

– Troen var trygg, men samtidig også så beskyttende at jeg hadde godt av tidlig å møte de folkene pappa på den tiden jobbet for i Bymisjonen. Jeg fikk se at troen også handlet om det som var utrygt og vondt, og at den favnet hele livet.

Han kan ikke huske at han kom i opposisjon til verken foreldrene eller barnetroen under oppveksten.

– Det var det ingen grunn til. Faren min la heller ingen føringer for at jeg skulle følge opp familietradisjonen med å bli prest. Farfar, derimot, syntes nok det kunne være greit at sønner av prester ble prester. Og jeg skjønte at han håpet jeg skulle bli det. Han sa likevel at så lenge jeg gjorde en tjeneste i Guds rike, så var det greit. Da jeg sa jeg ville bli musiker, ble han litt skeptisk.

Farfaren Erling Utnem, biskop i Agder fra 1973 til 1983, ble mildere stemt da han så hvordan barnebarnet brukte musikkinteressen i kirkelig sammenheng. Etter at fengselspresten Cato Kristiansen fikk den knapt 20 år gamle Andreas til å spille under gudstjenester for innsatte, samtidig som han hadde begynt å vikariere som pianist i Tøyenkirken, husker barnebarnet at farfaren virket lettet.

– Det virket som han mer enn før anerkjente musikkens betydning i gudstjenesten.

LES OGSÅ: Gravde­ fram kristen sangskatt

Gudgitt språk

Kirkemusikeren Andreas Utnem vil ikke uten videre hevde at musikken han spiller kan erstatte en preken.

– I beste fall kan den nok fungere som en preken. I så fall en god preken, humrer musikeren.

Han kvier seg likevel for å bruke ordet forkynnelse i en slik forbindelse.

– Bak tonene og melodiene skinner det likevel tydelig igjennom hva slik musikk egentlig handler om. Ikke først og fremst i lys av tekstene til melodiene, men gjennom musikken i seg selv. Jeg opplever ofte at det er tekstene som støtter opp under musikken, og ikke motsatt, slik tradisjonen ofte har vært.

Før gudstjenester i Tøyenkirken spør presten sjelden Andreas Utnem om hvilke salmetekster som passer til prekenen. Han vet at pianisten i stedet vil foreslå musikk som passer til prekenen.

– Jeg tror slik musikk kan være et gudgitt språk som taler direkte til oss, og som treffer følelsene våre spontant. Det ønsker jeg å gjøre tilgjengelig for folk.

– Bryter du ikke med en gammel og innarbeidet kirkelig tradisjon ved å tenke slik?

– Nei, det rent kirkemusikalske, uten tekster, har lange tradisjoner. Tenk bare hvor viktig Bachs orgelmusikk var, og fremdeles er, uten et eneste ord. Slik musikk gir liv i et kirkerom, ja, i et menneskeliv også.

– Kan musikken slik inspirere troen?

– Det tror jeg den kan. Hva som gir tro, og det å skulle beskrive min egen tro, synes jeg er vanskelig. Jeg finner sjelden gode ord for det. For meg er troen mer en tilstand. Noen ganger kan trosopplevelsen fortone seg som et kick: Obs, hva skjedde der? Hva var det som fikk hårene til å reise seg? Eller hjertet til å slå hardere? Var det klangen, eller tonen, fra flygelet? Var det noe mer enn det?

Glimt av himmel

Utnem ser opp mot Kristus-figuren ved alteret. Kommer på at farfaren ofte snakket om himmelen. Ikke om noe himmelsk bra, eller om himmelsk musikk, som på folkemunne.

– Det var noe mer, noe mer konkret slik som det står i Bibelen. Selv har jeg ingen fornemmelse av hvor det er. Men det er ikke lenge siden jeg sluttet å se for meg himmelen like konkret som jeg gjorde i barneårene.

– Tror du tror du på et liv etter døden?

– Jeg håper i hvert fall at det fins et sted hvor det for alltid er slutt på lidelse og urettferdighet. Bare tanken på at alle som er blitt kuet, og har lidd, her på jorda, en dag skal bli løftet opp, gjør det viktig. Et håp som snur opp ned på alt, er ikke å kimse av.

Utenom jobben i Tøyenkirken, har Utnem i mange år også jobbet som musiker, komponist og arrangør i teater, film og fjernsynskretser. Når folk snakker om andre ting enn jobb, er det heller sjelden at temaet tro dukker opp. Hvis noen likevel spør om han er kristen, svarer han ja.

– Det er ikke noe jeg prøver å skjule. Det er heller ikke noe jeg har inntrykk av at folk er så opptatt av å kartlegge. Kanskje var de det mer før? Troen min er uansett ikke noe jeg har behov for å flagge.

LES OGSÅ: Verdens fattigste land driver flyktningsentral

Bordvers og aftenbønn

Sammen med kona og barna, stiller det seg litt annerledes. Bordvers, aftenbønn, og bibellesning for barna er fast rutine.

– Dét er ikke minst konas fortjeneste, sier Andreas Utnem.

Han innrømmer at han ikke hadde sett dét for seg da han ble kjæreste med kvinnen han nå er gift med, skuespilleren Andrea Bræin Hovig.

– Hun hadde en helt annen bakgrunn enn meg når det gjaldt kirke og kristendom. For henne hadde ikke dette vært viktig. Men så ble det altså det, når hun fikk sin egen familie. Hun oppdaget visst noe nytt, som appellerte til henne, gjennom min kirke- og trosbakgrunn. Dette med tro er ikke lett å bli klok på, sukker han.

LES FLERE MIN TRO-INTERVJU

Publisert: 28. januar 2017
ANNONSE
Reportasje

Vi møter 43-åringen i Tøyenkirken i Oslo. Her har han spilt salmetoner under de ukentlige hverdagsmessene i over 25 år. At den 110 år gamle kirken, bygd i stein og tegl, er integrert i gatebebyggelsen, men også har en fasade med to tårn og en gavl, er for menighetens faste pianist en påminnelse om hva en kirke bør være, men også en veiviser for hans egen tro.

– Det handler om ansvar og rettferdighet; å vise respekt og omsorg for alle mennesker, men særlig de som virkelig sliter. Kan disse hverdagsmessene gi et relevant uttrykk for deres håp og bønner, har vi gjort noe riktig. Jeg kan nok tvile på om mine egne bønner blir hørt, men bønn har uansett noe verdifullt i seg, sier Andreas Utnem.

LES OGSÅ: Synger når vi blir grepet

Ber under tvil

At hans første egne album, Night Hymns, med 17 improvisasjoner over kjente salmetekster, for noen kan oppleves som bønner, synes han er fint.

– Både i musikalske og andre bønner ligger det ofte en trøst og støtte. Gjennom bønn har jeg dessuten både lært noe nytt, og oppdaget ting om meg selv og livet jeg lever, sier Utnem.

Han snakker stolt om kona si og de tre barna deres. Han er privilegert som bor i verdens rikeste land og får jobbe med sin store lidenskap, sier han. Likevel kan det røyne på, i den grad at han ikke har orket å stå opp den morgenen.

– Da har ikke alternativene vært så mange.

– Hva mener du?

– Jeg har holdt meg hjemme, og stort sett brukt dagen til å be. Midt i tvilen på om Gud hører meg, klamrer jeg meg til bønnen. Jeg kan ikke gjøre noe annet.

Håp i det håpløse

Det faktum at debutalbumet hans ble gitt ut samme dag som Donald Trump ble innsatt som president i USA, blir av plateselskapet Kirkelig Kulturverksted brukt som et argument for at man nå trenger musikk som kan være til hjelp i en tid fylt med usikkerhet.

Mannen som har spilt inn musikken, og fremdeles spiller den jevnlig på Steingraeber-flygelet i Tøyenkirken hver onsdag, smiler. Han trenger ikke en Trump for å se at musikk kan lindre nød og uro.

– Det har jeg erfart alle de 25 årene jeg har jobbet her i kirken. Behovet for trøst, og tro på fremtiden i en vanskelig hverdag og verden, er ikke noe nytt.

 


 

 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at de ordene; om trøst, omsorg og nåde, må være helt sentrale i kristentroen.

 

– Andreas Utnem

 

 


 

At forskjellige mennesker fra ulike sammenhenger jevnlig møtes, år etter år, rundt et alter og et flygel, til salmetoner, bibeltekster og lys som blir tent, mener han vitner om en lengsel etter å finne noe annet enn usikkerhet og utrygghet.

– Jeg tror det handler om en ro, og et håp, midt i det urolige og håpløse.

LES OGSÅ: Samler Salme-Norge til ett rike

Livgivende kirkemusikk

Når hverdagsmessene om onsdagene avsluttes med en musikalsk salmemeditasjon, hvor Andreas Utnem improviserer rundt «Bred dina vida vingar», «Skriv deg Jesus på mitt hjerte», «Korset vil jeg aldri svikte» og «Lær meg å kjenne dine veie», får han gjerne en helt spesiell fornemmelse.

– Det gir meg en opplevelse av å være en del av noe meningsfullt og livgivende, sannsynligvis også noe større enn meg selv.

– Er det trosstyrkende?

– Ja, selv om jeg synes det kan være vanskelig å gradere min egen opplevelse av tro. At kirkemusikk, med alt det innebærer av tro, tradisjon og kvalitet, er blitt min musikk, foran jazz, folkemusikk og pop, i den rekkefølgen, er ikke tilfeldig, smiler han.

Meningsfullt

Faren til Andreas, den nå pensjonerte presten Stig Utnem, var daglig leder for Bymisjonens senter i Tøyenkirken fra 1985 til 1994. Sønnen ble tidlig kjent med kirkelig arbeide for folk som sliter.

Foran flygelet i kirkerommet står ordene «Han gir den trette kraft» over altertavlen.

– Når jeg innimellom har spurt meg selv hvorfor jeg har spilt i denne kirken i så mange år, blir svaret alltid at det er her jeg føler meg hjemme: Midt blant studenter, gamle mennesker, ensomme mennesker, rusmisbrukere, folk som sliter psykisk, og folk som ikke ser ut til å slite i det hele tatt. Mangfoldet gjør mitt bidrag mer meningsfullt enn jeg sannsynligvis ville opplevd i de fleste andre menigheter, sier han.

LES OGSÅ: – Kunst kan lindre lidelser

Burde vært rausere

Under maleriet på altertavlen av Jesus som holder hendene over hodene til de som ligger på kne foran ham, står ordene: «Kommer hid til mig, alle som arbeide og ere besværende og jeg vil give eder hvile».

– Jeg kan ikke skjønne annet enn at de ordene; om trøst, omsorg og nåde, må være helt sentrale i kristentroen.

I menigheter hvor han opplever at det er mest snakk om å bygge opp egne gode følelser rundt troen, hadde han aldri funnet seg tilrette i.

– Jeg har problemer med å akseptere at noen kan ha en så selvsentrert tro. Helt ærlig, har jeg vel den svakheten at jeg sliter med å tolerere de som praktiserer kristentroen annerledes enn meg selv. Jeg burde vært rausere, for eksempel overfor de fra frikirkelige sammenhenger med et annet perspektiv.

403311_NP.jpg

– Midt i tvilen på om Gud hører meg, klamrer jeg meg til bønnen. Jeg kan ikke gjøre noe annet, sier Andreas Utnem. Foto: Erlend Berge

– Diskuterer du ofte tro med andre kristne?

– Nei. Det er sjeldent jeg synes det faller seg naturlig, og jeg inviterer heller ikke til det. Jeg vet jo hvor lite tolerant jeg kan være.

– Hva med de som tilhører andre religioner?

– Jeg synes det ofte faller seg lettere å snakke med dem, om deres tro, så sant de ikke har fundamentalistiske holdninger. Det er skummelt, uansett hvilken sammenheng fundamentalismen opptrer i.

Lettet farfar

Andreas Utnem sier han vokste opp med en inkluderende, og ikke fordømmende, kristen tro.

– Troen var trygg, men samtidig også så beskyttende at jeg hadde godt av tidlig å møte de folkene pappa på den tiden jobbet for i Bymisjonen. Jeg fikk se at troen også handlet om det som var utrygt og vondt, og at den favnet hele livet.

Han kan ikke huske at han kom i opposisjon til verken foreldrene eller barnetroen under oppveksten.

– Det var det ingen grunn til. Faren min la heller ingen føringer for at jeg skulle følge opp familietradisjonen med å bli prest. Farfar, derimot, syntes nok det kunne være greit at sønner av prester ble prester. Og jeg skjønte at han håpet jeg skulle bli det. Han sa likevel at så lenge jeg gjorde en tjeneste i Guds rike, så var det greit. Da jeg sa jeg ville bli musiker, ble han litt skeptisk.

Farfaren Erling Utnem, biskop i Agder fra 1973 til 1983, ble mildere stemt da han så hvordan barnebarnet brukte musikkinteressen i kirkelig sammenheng. Etter at fengselspresten Cato Kristiansen fikk den knapt 20 år gamle Andreas til å spille under gudstjenester for innsatte, samtidig som han hadde begynt å vikariere som pianist i Tøyenkirken, husker barnebarnet at farfaren virket lettet.

– Det virket som han mer enn før anerkjente musikkens betydning i gudstjenesten.

LES OGSÅ: Gravde­ fram kristen sangskatt

Gudgitt språk

Kirkemusikeren Andreas Utnem vil ikke uten videre hevde at musikken han spiller kan erstatte en preken.

– I beste fall kan den nok fungere som en preken. I så fall en god preken, humrer musikeren.

Han kvier seg likevel for å bruke ordet forkynnelse i en slik forbindelse.

– Bak tonene og melodiene skinner det likevel tydelig igjennom hva slik musikk egentlig handler om. Ikke først og fremst i lys av tekstene til melodiene, men gjennom musikken i seg selv. Jeg opplever ofte at det er tekstene som støtter opp under musikken, og ikke motsatt, slik tradisjonen ofte har vært.

Før gudstjenester i Tøyenkirken spør presten sjelden Andreas Utnem om hvilke salmetekster som passer til prekenen. Han vet at pianisten i stedet vil foreslå musikk som passer til prekenen.

– Jeg tror slik musikk kan være et gudgitt språk som taler direkte til oss, og som treffer følelsene våre spontant. Det ønsker jeg å gjøre tilgjengelig for folk.

– Bryter du ikke med en gammel og innarbeidet kirkelig tradisjon ved å tenke slik?

– Nei, det rent kirkemusikalske, uten tekster, har lange tradisjoner. Tenk bare hvor viktig Bachs orgelmusikk var, og fremdeles er, uten et eneste ord. Slik musikk gir liv i et kirkerom, ja, i et menneskeliv også.

– Kan musikken slik inspirere troen?

– Det tror jeg den kan. Hva som gir tro, og det å skulle beskrive min egen tro, synes jeg er vanskelig. Jeg finner sjelden gode ord for det. For meg er troen mer en tilstand. Noen ganger kan trosopplevelsen fortone seg som et kick: Obs, hva skjedde der? Hva var det som fikk hårene til å reise seg? Eller hjertet til å slå hardere? Var det klangen, eller tonen, fra flygelet? Var det noe mer enn det?

Glimt av himmel

Utnem ser opp mot Kristus-figuren ved alteret. Kommer på at farfaren ofte snakket om himmelen. Ikke om noe himmelsk bra, eller om himmelsk musikk, som på folkemunne.

– Det var noe mer, noe mer konkret slik som det står i Bibelen. Selv har jeg ingen fornemmelse av hvor det er. Men det er ikke lenge siden jeg sluttet å se for meg himmelen like konkret som jeg gjorde i barneårene.

– Tror du tror du på et liv etter døden?

– Jeg håper i hvert fall at det fins et sted hvor det for alltid er slutt på lidelse og urettferdighet. Bare tanken på at alle som er blitt kuet, og har lidd, her på jorda, en dag skal bli løftet opp, gjør det viktig. Et håp som snur opp ned på alt, er ikke å kimse av.

Utenom jobben i Tøyenkirken, har Utnem i mange år også jobbet som musiker, komponist og arrangør i teater, film og fjernsynskretser. Når folk snakker om andre ting enn jobb, er det heller sjelden at temaet tro dukker opp. Hvis noen likevel spør om han er kristen, svarer han ja.

– Det er ikke noe jeg prøver å skjule. Det er heller ikke noe jeg har inntrykk av at folk er så opptatt av å kartlegge. Kanskje var de det mer før? Troen min er uansett ikke noe jeg har behov for å flagge.

LES OGSÅ: Verdens fattigste land driver flyktningsentral

Bordvers og aftenbønn

Sammen med kona og barna, stiller det seg litt annerledes. Bordvers, aftenbønn, og bibellesning for barna er fast rutine.

– Dét er ikke minst konas fortjeneste, sier Andreas Utnem.

Han innrømmer at han ikke hadde sett dét for seg da han ble kjæreste med kvinnen han nå er gift med, skuespilleren Andrea Bræin Hovig.

– Hun hadde en helt annen bakgrunn enn meg når det gjaldt kirke og kristendom. For henne hadde ikke dette vært viktig. Men så ble det altså det, når hun fikk sin egen familie. Hun oppdaget visst noe nytt, som appellerte til henne, gjennom min kirke- og trosbakgrunn. Dette med tro er ikke lett å bli klok på, sukker han.

LES FLERE MIN TRO-INTERVJU

Publisert: 28. januar 2017
ANNONSE

Andreas Utnem

  • 43 år. Musiker, komponist, kapellan i Tøyenkirken i Oslo.
  • Gift med Andrea Bræin Hovig.
  • Tre barn på 13, seks og fire år.
  • Bor i Oslo.
  • Nettopp gitt ut albumdebuten Night Hymns.