Hver dag går Sunniva Ørstavik over Ankerbrua – til og fra jobb i Oslo. Her møter hun byen med det store hjertet – i folk som tigger og vandrer forbi eventyrskulpturene til bildehuggeren Dyre Vaa.
Hver dag går Sunniva Ørstavik over Ankerbrua – til og fra jobb i Oslo. Her møter hun byen med det store hjertet – i folk som tigger og vandrer forbi eventyrskulpturene til bildehuggeren Dyre Vaa.
Hver dag går Sunniva Ørstavik over Ankerbrua – til og fra jobb i Oslo. Her møter hun byen med det store hjertet – i folk som tigger og vandrer forbi eventyrskulpturene til bildehuggeren Dyre Vaa.
Hver dag går Sunniva Ørstavik over Ankerbrua – til og fra jobb i Oslo. Her møter hun byen med det store hjertet – i folk som tigger og vandrer forbi eventyrskulpturene til bildehuggeren Dyre Vaa.

Det forbudte 
rommet

Sunniva Ørstavik trosset sine foreldre og gikk på søndagsskolen. 
Fordi hun ville utforske tro og var glad i karameller.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg misunner ofte dem som kan gå inn i en kirke. Jeg savner det rommet, eller det jeg innbiller­ meg troende har.

– Du kunne gått inn selv?

– Ja, men jeg har en sterk opplevelse av at «dette er ikke mitt hus». På ferie i utlandet går jeg ofte inn i kirker, men jeg er på besøk. Det var ikke det jeg misunte damen. Jeg misunner dem som tror på en gud.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

reportasje