Klokka er litt over halv tre, og innenfor en glassdør merket «Senter for læring og integrering», står to damer med sekk på ryggen.
De er godt pakket inn i hver sin dunjakke. Begge med hjemmestrikkede votter, og den ene med lue.
Utenfor suser en kald og sur østavind, og bak det firkantede huset nede ved sjøen kan man se snødekte fjell i horisonten.
Det er februar og vinter på Finnsnes, en liten nordnorsk by et par timer sør for Tromsø.
For damene som nettopp er ferdige på skolen, hvor de lærer norsk, er dette den nye hverdagen.
– Kom nå, mamma, sier den yngste av dem.
Hun heter Dilani Johnsen Collin, og har de siste åtte årene sittet i kirkeasyl sammen med foreldrene sine.
Like før jul fikk de en etterlengtet beskjed, nemlig at de får bli i landet på grunn av en «engangsløsning» i budsjettavtalen mellom Ap, Sp og SV.
Vårt Land møtte familien i desember, og var med på deres første tur ute i det fri. Nå besøker avisa familien igjen for å se hvordan den nye hverdagen deres har blitt.
Nå kan de gå utenfor Finnsnes kirkes vegger, og leve et vanlig liv – med alt det innebærer. Post i postkassen, skolegang, arbeid og glatte veier.
Venner seg til hverdagen
Dilani fester et godt grep rundt armen til moren som heter Anjala. Sammen stabber de seg hjem fra dagens skoledag.
Anjala har festet broddene til noen gode, varme Ecco-sko, Dilani sine ligger derimot i sekken.
Det er uvant å gå på såpeglatte fortau, og det er uvant å puste inn kald vinterluft. Det er åtte år siden sist. Det tar tid å venne seg til den nye hverdagen, og det har skjedd et par uhell på glatta allerede.
– Å gå på isen var det skumleste da vi kunne gå ute igjen, sier Dilani.
Moren nikker på hodet, og smiler da hun tenker tilbake på at hun gikk arm i arm med ordføreren den første gangen de fikk puste inn nordnorsk vinterluft igjen.
Nå er de ute og går hver eneste dag. Fra hjemmet til skolen til kirka til jobben og tilbake igjen. Og ingen i familien på tre har førerkort – i hvert fall ikke ennå.
Det er først nå det virkelige livet i Norge begynner for Dilani, moren Anjala og faren Collin.
[ Etter åtte år er det rom for dei ]
Et uventet liv
Etter å ha ruslet arm i arm i fem minutter skiller mor og datter lag. Moren skal fortsette mot det som har blitt deres nye hjem, mens Dilani skal ta turen innom kirka.
35-åringen var 21 da hun ankom Norge sammen med foreldrene sine. Framtidsplanene ble lagt på is, og livet skulle bli noe helt annet enn det hun så for seg.
Fra hun var 26 måtte hun dele et rom på 36 kvadratmeter med sin mor og far. Det var en tung tid for alle tre.
– Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg vil gjøre med livet mitt ennå. Om jeg vil studere eller hva jeg vil jobbe med. Jeg trenger aller først tid til å puste og slappe av litt
— Dilani Johnson Collin
I Finnsnes kirke er det som inntil for noen måneder siden var hjemmet deres allerede ommøblert tilbake til sånn som det en gang var. Store, hvite bord omkranset av grønne stoler. Sengene er borte. Familien har flyttet ut. Kirkeasylet er over.
Det eneste Dilani kjenner igjen er den beige sofaen, som nå er kilt opp i det ene hjørnet av rommet.
Hun setter seg på armlenet og kaster et blikk ut av vinduet som skilte henne fra den kalde vinterlufta i åtte år, men som også var en beskyttelse mot det livet hun fryktet dersom familien ble sendt tilbake til Sri Lanka.
– Det er vanskelig å være her, sier hun, med gråten i halsen.
---
Kirkeasylanter
- Familien Johnsen Collin kom til Norge i 2009. De er redde for å bli forfulgte, fengslet og torturert dersom de reiser til Sri Lanka.
- En av sønnene i familien sitter i dag i fengsel på Sri Lanka. En annen sønn har fått opphold i Canada.
- Familien har søkt asyl i Norge, uten å få medhold. Familien har sittet i kirkeasyl i Troms de siste åtte årene, etter først å ha vært fem år på vanlig mottak.
- Årets budsjettavtale mellom Ap, Sp og SV sikrer at familien får bli.
- De tre partiene er blitt enige om en «engangsløsning» som gir «opphold på humanitært grunnlag til utlendinger som per 29. november 2022 har sittet i kirkeasyl i minst fem år».
- Nå har familien Johnsen Collin fått livet tilbake, og bosatt seg på Finnsnes.
---
Nye inntrykk setter spor
Det er travelt i kirka til å være en onsdags ettermiddag.
– Kommer du på askeonsdag-gudstjenesten, spør en mann Dilani.
– Nei, ikke i dag. Jeg har vært på skolen, og nå skal vi intervjues, svarer hun.
– Men du kommer til helgen for å styre lys og lyd, formaner ei annen.
– Ja, da kommer jeg.
Flere lørdager på rad har Dilani hatt ansvar for lyd og lys under TV-gudstjenestene som har blitt sendt på NRK. I tillegg har familien hatt mye besøk i det nye hjemmet, og brukt tid på å bare lande.
Nå har vi fått friheten, men vi har ingen fritid
— Dilani Johnson Collin
Familien har også fått mange invitasjoner fra venner som de endelig kan besøke. Alle vil ha en bit, og de vil ikke skuffe noen.
«Du må ikke slite deg helt ut», får hun beskjed om.
Det har hun, dessverre, allerede gjort.
Den andre uka på voksenopplæringen og i ny jobb, måtte hun ringe for å melde avbud. Hun var utbrent. Inntrykkene fra den nye hverdagen var for mange og for utmattende.
– Jeg synes det var litt flaut, men de hadde stor forståelse for det.
Jobbtilbud fra alle kanter
Det er ikke bare ansvaret i kirka, venner, familietid, handling og andre hverdagssysler som skal sjongleres. Dilani har nemlig også fått flere jobbtilbud den siste tiden.
Noen ville ha henne til å begynne å jobbe i barnehage, andre i kafeen deres. Hun har også fått tilbud om å bli miljøarbeider. Men valget falt på tilbudet fra lokalavisa Folkebladet.
– Jeg holder på med filming og redigering for avisa, forklarer Dilani.
Erfaringen har hun fått etter åtte år som ansvarlig for kirkens Facebook-side og Youtube-kanal.
Hun trives godt i den nye jobben, som foreløpig er som et praksisopphold ettersom hun ennå ikke har fått personnummer, og derfor ikke kan få lønn.
– Ting tar tid i Norge, det har jeg lært. Men jeg håper at disse tingene er på plass før påske, sier hun litt oppgitt.
(Da Vårt Land snakket med Dilani mandag i påskeuka, var fortsatt ikke dette på plass).
Hvor lenge hun skal bli i jobben vet hun ikke sikkert.
– Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg vil gjøre med livet mitt ennå. Om jeg vil studere eller hva jeg vil jobbe med. Jeg trenger aller først tid til å puste og slappe av litt.
Og når tiden er inne skal hun oppsøke en rådgiver som kan gi henne karriereveiledning, forteller hun.
[ Bollestad langer ut mot tregt system: – Mennesker i en utrolig krevende situasjon ]
Mye frihet, lite fritid
– Hva er den største kontrasten fra livet i kirka og livet utenfor?
Det tar ikke lang tid før Dilani har svaret klart.
– Den største kontrasten er at vi hadde så mye fritid. Nå har vi fått friheten, men vi har ingen fritid.
Den største friheten er å kunne gjøre akkurat det de vil, akkurat når de vil det. De kan kjøpe sine egne ting, med egne penger, uten å være avhengig av at noen andre har tid eller mulighet til å ordne det for dem.
– Det var veldig tungt for oss å ikke kunne være selvstendige, sier Collin.
– Hvilt lenge nok
Også for Dilanis mor og far er hverdagen travel. Moren Anjala går på språkskolen fem dager i uka, og hver kveld står leksene for tur.
Faren Collin er på voksenopplæringen to dager, og ellers bruker han tid på kjøkkenet som frivillig på kirkens kafé. Et lavterskeltilbud som serverer mat til de som trenger det.
I dag sto fisk på menyen. Hva slags type fisk sliter han med å finne ord til å forklare, men om språket blir en utfordring gjør han seg stort sett forstått på engelsk.
Collin, som har blitt over 70 år i løpet av tiden i kirkeasyl, tror ikke han noen gang kommer ut i arbeidslivet igjen. Men, han er klar for å fortsette som frivillig i kafeen, og engasjere seg på andre måter.
– Vi har hvilt lenge nok, nå er vi klare for å gjøre noe igjen, sier Collin.
[ Mehl advarer: Kirkeasyl er undergravende ]
Gleden i det hverdagslige
Ute har det allerede blitt skumring før Dilani vender nesen hjemover.
– Her bor Kjellrun og Odd, sier Dilani og peker mot et stort hvitt hus like i nærheten av kirka.
Hun forteller hvordan ekteparet var en viktig støtte for familien da de satt i kirkeasyl.
– De har blitt som en ekstra mor og far for meg.
Et steinkast unna ligger et enda større, hvitt hus.
– Her bodde vi de første årene i Norge, sier Dilani.
Nå kan hun rusle forbi asylmottaket, mot sitt eget hus. På veien stopper hun opp både for å sjekke om det ligger post i postkassa, og om søpla har blitt tømt.
Vil ikke flytte ut ennå
Dilani har stort sett alltid et smil om munnen, men det er noen ting hun likevel synes det er vanskelig å snakke om.
Tanken på at hun ikke fikk leve det livet de fleste i tjueåra får, er én sånn ting.
– Jeg hadde så mange forventninger, og så ble jeg skuffa hver gang vi fikk avslag på søknaden. Nå har jeg lært meg til å ikke ha forventninger lenger, sier hun.
– Du har jo bodd lenge med foreldrene dine, har du tenkt noe på å flytte for deg selv?
– Jeg har tenkt på det, og det må jeg jo gjøre når jeg får meg kjæreste og egen familie. Men tiden er ikke inne for det akkurat nå, svarer Dilani.
Men å få litt bedre plass, egne rom, kjøkken og stue, føles ordentlig godt.
– Det er godt å få litt privatliv, sier Collin.
Det er de alle enige i.
Familiens nye hjem
På hver ledige flate står det en blomsterbukett eller en blomst. Inntil noen av dem balanserer også et lite kort med en hilsen på.
Hjemmet ser allerede ferdig innredet ut.
– Den sofaen der fikk vi av Bohus fordi den ble returnert med noen småskader. Og vi har fått tilbud om sikkert tre spisebord av vennene våre. Mange av møblene har vi kjøpt på gjenbruken, sier Dilani.
På kjøkkenet står Anjala og kokkelerer dagens middag, og Dilani uttrykker en glede over at hun endelig har et eget kjøkken hvor hun kan bake kaker. En hobby hun fikk mens hun satt i kirkeasyl.
– Jeg har sikkert bakt 500 kaker til alle mulige anledninger de siste åtte årene. Jeg fikk faktisk en melding en dag fra noen på kirkekontoret som sa de savnet kakene mine. Da svarte jeg «savner dere ikke meg også», sier Dilani og ler.
Drømmer om å reise
– Hva har dere behov for nå?
– Vi har det vi trenger. Vi trengte et vanlig og fredelig liv, og det har vi fått nå. Det viktigste blir først og fremst å ha en hverdag, sier Dilani.
Nå som familien har fått opphold i Norge kan de begynne å tenke på hva de vil oppleve utenfor Finnsnes.
Dilani vil reise til Nordkapp, moren Anjala drømmer om Vatikanstaten og faren Collin vil gjøre alt han kan for å besøke den ene sønnen i Canada, som han ikke har sett på 17 år.
Men selv om de drømmer utenfor Finnsnes’ grenser, er det der de vil bli.
– Dette er våre folk, og de har blitt familie, sier Dilani.