Klagemuren på Rikshospitalet

Sykehuskirken på Rikshospitalet er tom. Smittevernsreglene gjør at mange av de innlagte som kanskje ville tatt turen ned i kirken, som alltid er åpen, må holde seg borte. Det er et lite rom, plassert midt i den travle glassgangen i hjertet av sykehuset.

Det er stille, og tilsynelatende skjer det ingenting. Men så oppdager man alle bønnene. De hvite små papirlappene som er klemt inn mellom teglsteinene i veggen.

– Det minner jo om klagemuren i Jerusalem, sier sykehusprest Bendik Baasland, og tar fram og kikker på noen av lappene.

Veggen er nesten helt full, og snart må den tømmes. Det er fristende å ta fram en lapp og lese selv.

– Det er ikke ment som at hvem som helst kan lese dem, men folk skjønner jo risikoen, sier Baasland, og forteller at det også er store mengder bønner som blir lagt i en boks også, som sykehusprestene tar med seg og ber for, før de destrueres.

Fortvilelse og håp

Jo lenger man oppholder seg her, jo flere lapper oppdager man.

Det skjedde av seg selv, forteller Baasland, at folk begynte å skyve bønnelappene inn i sprekkene i veggen.

– Det er mye fortvilelse her, og man kan tenke at bak disse veggene er det rett inn på sengepostene og intensivavdelingen.

Men det er også noe håpefullt, mener sykehuspresten.

– Det er siste instans, her kan du legge en lapp og håpe at det er noen som svarer i andre enden, når man ikke har noe håp noen andre steder.

[ Helga Haugland Byfuglien: Vi har måttet kjenne på vår sårbarhet i året som ligger bak oss. ]

Kunstneren: – Symboliserer himmelriket og evigheten

Den ene veggen, som i den lille kirken fungerer som en slags altervegg, er utsmykket med fargede, glaserte steiner i gull og grønt. Utsmykningen ble laget i 1998 av kunstneren Søren Ubisch.

Det var ikke egentlig tenkt at sprekkene skulle fylles med bønner, forteller Ubisch.

– Åpningene i stussfugen [den vertikale fugen mellom mursteinene, journ.anm.] er der for å forbedre akustikken i rommet. Det er for at det skal være gode samtaleforhold, forteller Ubisch.

De glaserte mursteinene er skåret i fasetter slik at lyset reflekteres forskjellig rundt omkring i rommet. Blåtonen i glasuren har Ubisch tenkt at minner om himmelriket, mens gullet, et stoff som ikke korroderer, men holder seg blankt, kan sende tankene til evigheten.

– Dette er det en lang tradisjon for i kirkehistorien, å bruke gull og platina på denne måten.

Han syns det er fint at veggen han har vært med å lage blir brukt.

– Noen har sett at man kan bruke veggen til noe.

Når det skjer oppnår arkitekturen og kunsten en annen status, og det er veldig spennende for hvordan man oppfatter rommet og verdien av det, mener Ubisch.

– Folk får sine egne assosiasjoner til veggen og kunsten, og lager en personlig historie, som jeg tror kan være like nyttig som en prat med presten.

«Engler i forkledning»

Rikshospitalet er en del av Oslo universitetssykehus, Europas største sykehus. Her preges hverdagen av dramatikk og store kriser. Kirken og bønneveggen er et sårt tiltrengt tilbud for mange.

Som oftest er bønnelappene skrevet av pårørende. I noen av dem takkes sykepleierne og kalles «engler i forkledning». Andre, som er her over lengre tid, skriver som om de er i dialog med prestene, forteller Baasland.

– De skriver for eksempel «kan dere be for det og det», og så kommer de med oppdateringer, som en dialog. Selv om ingen av oss har snakket med dem. Det er en dialog med prestene, men også med Gud.

Å være sykehusprest er alltid krevende, men har vært særlig krevende i år, forteller han.

– Ofte har vi samtaler hvor det ikke er så viktig hva som blir sagt. Hvor det er noen som bare trenger at vi er sammen med dem. Det går ikke nå, vi kan ikke sitte så tett eller holde i hånden. Vi har en god del pasienter som heller ikke er i stand til å snakke. Da er avstanden et stort tap.

Det har vært et vanskelig premiss for kirken, mener Baasland.

– For oss er ikke det å holde avstand et ideal, kirkens budskap handler om nærhet, sier han.

I jobben ser Baasland også mange som blir frarøvet muligheten til å ta farvel med sine kjære.

– Det er veldig brutalt å miste muligheten til å være nær de du er mest glad i i kritiske stunder. Vi har et etisk ansvar for å holde avstand og sørge for at ikke viruset sprer seg, men det er også andre sider av saken, som ikke er like enkle.

Kirke versus maskin

At kirken får ligge her midt i sykehuset er ingen selvfølge. Det er stadig kamp om plassen på sykehus, forteller Baasland. Da kirken i sin tid skulle plasseres i det nye sykehuset, var det diskusjon om hvor den skulle ligge.

– Det er vanskelig å kvantifisere betydningen av å ha en sentralt beliggende kirke, og vanskelig å argumentere mot hvis noen foreslår å plassere en maskin som kan redde to liv i året her i stedet.

Liknende diskusjoner kan komme også i fremtiden, påpeker Baasland, i forbindelse med den større omleggingen av Oslo universitetssykehus som nå foregår.

[ Samfunnet lider fortsatt av berøringsangst for tro. Det gjør jeg også ]