Kommentar

Pandemiens spor og håpet

Vi har måttet kjenne på vår sårbarhet i året som ligger bak oss.

Jeg er altfor ung til å huske spanskesyken som herjet i begynnelsen av 1900-tallet. Men jeg har klar erindring om Asiasyken. I 1957-58 tok den livet av om lag to millioner mennesker i verden. Og jeg har ikke glemt at svineinfluensaen i 2009 gjorde at vi ble vaksinert i tusentall. Kanskje skyldes det uvitenhet, men jeg har aldri tatt innover meg muligheten for det vi har opplevd i 2020. Det går utover det jeg i mine mørke øyeblikk har bekymret meg for: En smittsom sykdom har blitt en trussel mot liv og velferd, også i vårt trygge hjørne av verden. Vi har måttet erkjenne vår sårbarhet og vårt skjebnefellesskap i en globalisert verden.

Kjempende syke

Bildene av fulle sykehus, kjempende syke og dedikerte helsepersonell som brukte alle sine krefter og kompetanse for å redde liv slipper ikke netthinnen. De har satt sine spor og gitt avtrykk som ikke hviskes bort.

Paradoksalt nok er det nettopp sporingen av smitten som gjør at det har vært mulig å hindre og stoppe spredning og gitt viktig kunnskap. Vi har frivillig satt spor etter oss på buss og kafeer, i kirken og rundt fotballbanen ved å oppgi navn og nummer. Vi har gjort det i tillit. Jeg har vært så imponert over innsatsen som har vært gjort av helsepersonell, og også av frivillige og servicebransjen i uke etter uke. I stort alvor og lojalitet har de fulgt forskrifter og råd. Det har reddet liv.

Og vi har lært at det er ikke farlig å sette spor etter seg når det tjener fellesskapet og oss selv. Da viker frykt og konspirasjonsteorier.

Vi vet det så vel: I år blir en annerledes jul. Men ennå er julens midtpunkt det lille barnet som gjorde verden annerledes. Ingen enkeltperson har satt slike spor etter seg som Marias barn i krybben.

—  Helga Haugland Byfuglien, tidligere preses og vinner av årets Petter Dass-pris

Vendepunktet nærmer seg om veien ennå er lang. Vi kan nølende løfte blikket. For vi er sporene satt av mennesker som har mobilisert over hele kloden for å overvinne pandemien. Rekordhurtig fremstilling av effektive vaksiner er resultatet av delt forskning og kunnskap samt økonomisk støtte som verden knapt har erfart før.

Sporene av pandemi

Derfor gir sporene av en tragisk pandemi håp: Sammen har menneskeheten alle muligheter til å løse de store utfordringene knyttet til fattigdom og klimaendringer. Tenk om Covid 19 kan bli et avgjørende vendepunkt som kan gi fattige, sultne barn mat. Tenk om Covid 19 kan forplikte verdens nasjoner til samlet innsats for å redde miljøet.

Vi vet det så vel: I år blir en annerledes jul. Men ennå er julens midtpunkt det lille barnet som gjorde verden annerledes. Ingen enkeltperson har satt slike spor etter seg som Marias barn i krybben.

En av de nyeste julesangene, som har fått plass i Salmeboken, er Erik Hillestads og Carolas: Himlen i din favn. Den er så vakker. Det er Marias sang – en mor sin sang – som setter ord på undring og forventning. En strofe har særlig berørt og grepet meg fra første gang jeg hørte den:

«Giv at dine dagar får bli til andres gladje.» Det er mødres og fedres inderlige bønn for sitt sårbare, nyfødte barn til alle tider. Ønsket om at barnet skal bringe glede og godhet er så gjenkjennelig. Frydefull latter, glansen i barneøyne, umiddelbar tillit og kjærlighet er livets beste gaver. Det feier unna tunge tanker og tærende bekymring og lar oss kjenne igjen barnet i oss selv. Også denne julen.

Overveldet av ansvaret for et nytt menneske, hadde Maria i tillegg hørt engelens ord om barnet hun skulle bære frem. Han skulle hete Jesus som betyr «Gud frelser».

En stor glede

«Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en Frelser.» Det var gjeterne som satt ved bålet i nattemørket på marken utenfor Betlehem som fikk høre engelens glade budskap. Blant de som erfarte at de var utenfor og ble sett ned på, ble nyheten sådd først. De fulgte sporene som engelen hadde gitt. Og de gikk til byen hvor de fant et barn i en krybbe.

Julefortellingen er vakker, og den er mye mer enn vakker. Den er idyllisk, og den er mye mer enn idyll. Den forteller at Gud satte spor i verden ved å bli født som et menneske av Maria. Gud ble en del av fellesskapet i en familie, i et samfunn og av vår verden. Han gjorde seg til ett med våre liv så Gud for all tid er vevet sammen med menneskeheten. Han delte våre kår og satte spor gjennom sine vandringer med sine disipler. Han satte spor gjennom sine møter med mennesker av alle slag og ved sin kjærlighet som selv ikke døden kunne overvinne. Det er et mysterium som ikke kan forklares eller forstås – ikke av Maria eller de andre som gikk sammen med han. Noen opplevde at han forandret deres liv. Sporet etter dem, har forandret verden. Noen trodde at han hadde overvunnet døden, og det gav mennesker håp i mørket.

Alminnelig, feilbarlige mennesker

Kirkens tro på Jesus frelseren har vært båret frem av alminnelige, feilbarlige mennesker. Så mange har tråkket feil, også med forsett, og misbrukt makt og mennesker. De har fulgt sine og andres spor som har ført helt galt av sted. Og midt i dette, som et stort under, har evangeliet – Jesus – Frelseren blitt til så manges glede.

Det har løftet opp alle menneskers verd, også barna, og skapt forsoning mellom fiender. Og det har utfordret til å vise barmhjertighet og godhet. Han viste at vi bærer hverandres liv i våre hender.

Sjelden har vi opplevd det som mer sant enn denne julen. Vi har sett at vi evner å bære, sammen. Mitt juleønske er at sporene etter pandemien – og barnet i krybben - lar oss se veien til fremtid og håp for alle.

Velsignet jul!



Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar