Kommentar

Samfunnet lider fortsatt av berøringsangst for tro. Det gjør jeg også

I 2021 skal jeg slutte å skamme meg over den kristne troa mi.

En uke før jul ble jeg spurt av mediebransjens nettavis, Medier24, om hva som skal til for at det blir ordentlig jul for meg. Jeg skrev, som sant er, at det for meg ikke blir ordentlig jul uten å ha vært i kirka.

Jeg skrev at jula for meg først og fremst er en påminnelse om at den guden jeg har valgt å tro på ble menneske, gjennom et lite sårbart barn. Og at ingenting får meg til å føle det så sterkt som å lese juleevangeliet og synge Deilig er jorden i kirka på julaften.

Så satt jeg fingeren på backspace-knappen og holdt inne til setningene ble borte. Ordene som stod der først, som for meg er sanne og ekte, så tilgjorte og pompøse ut på skjermen. Det ble for klamt, rett og slett.

Sensurert tro

Ingen i mediebransjen kommer til å skjønne det der, tenkte jeg. Jeg virker så from og fremmed for den sekulære omverdenen at jeg gjør meg selv utilgjengelig for alle som befinner seg en millimeter utenfor den kristne dagspressen.

I stedet skrev jeg noen intetsigende og uinteressante setninger om at det blir utfordrende for mange å gå i kirka i år. Og med ett var jeg blitt en av dem som sensurerte troa mi for offentligheten.

Helt motsatt av slik jeg egentlig vil være. Jeg vil være en representant for den kristne troa i offentligheten. Ikke en som krymper seg og prøver å pakke hele greia inn i en spiselig form for alle ikke-troende der ute.

Alt troa ikke er

Så hvorfor gjør jeg det? Et av svarene kan være det universitetslektor Anita Reitan var inne på i en kronikk i Bergens Tidende rett før jul. Hun synes det er vanskelig å si at hun er kristen uten å bli tatt for å være en idiot.

Når noen spør meg om troa mi er jeg mer opptatt av å ramse opp alt ved kristen tro jeg tar avstand fra, i stedet for å fortelle hva jeg faktisk tror på. «Ja, jeg er kristen, men jeg tror verken homofile kommer til helvete eller at Gud beskytter deg mot koronaviruset i bytte mot pengegaver».

Det er på grensa til latterlig hvor selvbevisst jeg blir. Jeg slenger mer enn ofte inn noen ironiske bemerkninger, som for å vise at jeg skjønner hvor teit det jeg sier høres ut. Men jeg synes jo egentlig ikke det er teit. Jeg bare regner med at den jeg snakker med synes det.

Et språk som ikke brukes

Inni meg finnes det et språk jeg aldri bruker høyt. Et trosspråk som i hodet mitt er vakkert og sant, men som blir tilgjort og pompøst så fort det kommer ut av munnen min og blir hengende i løse lufta mellom meg og en uforstående vantro.

Det er litt som hvis noen hadde spurt deg om å forklare hva dine aller nærmeste betyr for deg. Hva er det som gjør at du elsker kjæresten din? Det er få av oss som klarer å svare på det i det offentlige rom uten å bli uvanlig selvbevisste. Og det er jo heller ikke så rart. Det er mye derfor vi heldigvis har andre måter å uttrykke de store følelsene våre på. Gjennom litteraturen, musikken og kunsten, for å nevne noe.

Når søsknene Bremnes synger Deilig er jorden på NRKs «Kvelden før kvelden» sitter millioner av nordmenn og ser og hører de samme ordene som meg. Mest sannsynlig synes mange av dem også at de er vakre. De ordene som gir meg tro.

For vi bor jo ikke i et hedensk samfunn der tro er fullstendig fraværende. Den er tvert imot ganske så tilstedeværende, og mange vil argumentere for at det er blitt mye lettere å snakke om tro enn det var for bare et tiår siden.

Når noen spør meg om troa mi er jeg mer opptatt av å ramse opp alt ved kristen tro jeg tar avstand til, i stedet for å fortelle hva jeg faktisk tror på.

—  

Berøringsangst gjennom generasjoner

Så hvorfor gjør jeg et nummer ut av at jeg ikke turte å si hva troa mi betyr for meg i et enkelt juleintervju med Medier24? Fordi det handler om mer enn et spørsmål i en kose-spalte i en bransjeavis. Det handler om en berøringsangst for tro, som vi gjerne vil tro at vi er kvitt, men som fortsatt er tilstedeværende. En berøringsangst som får leve videre, generasjon etter generasjon.

Og det er vanskelig å komme unna at det har en viss sammenheng med at norske medier, og mediebransjen selv, har et anstrengt forhold til tro og religion.

For mange journalister er det fortsatt slik at de har vanskelig for å ta tro på alvor. For dem er det en motsetning mellom åndelighet og rasjonalitet, så da styrer de helst unna førstnevnte.

Jeg vet det, fordi jeg har sett det utallige ganger – og jeg har også gjort det selv flere ganger.

Nyttårsforsett 2021: Snakk om tro

Noen vil argumentere for at det ikke er så farlig. At personlig tro ikke er så interessant for allmennheten. Det må man få lov til å synes, men faktum er at vi trenger et språk også for personlig tro (og tvil). Vi trenger det for å forstå hverandre bedre, og for å utfordre hverandres livs- og verdenssyn. Vi trenger det for å vokse.

Sjefredaktør Trine Eilertsen i Aftenposten sa i et Min tro-intervju med Vårt Land i januar i år, at hun «er ikke så veldig åndelig av seg». Hun er «veldig, veldig rasjonell». Som om det er en motsetning. Men hun er åpenbart ikke alene om å tenke det. Noe av det verste en journalist kan oppleve er tross alt å bli oppfattet som irrasjonell.

Men Eilertsen sa også at hun er nysgjerrig på tro, hun synes det er befriende å snakke om. Og med det åpnet hun opp et rom. Et rom for å snakke om tro og åndelighet – også i en rasjonell setting. Jeg skulle ønske norske journalister klarte å bruke det rommet oftere.

Mitt nyttårsforsett for 2021 er i alle fall at jeg skal gjøre det, og jeg skal jobbe også for å utvide det. Jeg skal tørre å bruke og utvikle trosspråket mitt uansett hvordan det lyder, og jeg skal si det høyt: Jeg er kristen. Helt seriøst.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Elise Kruse

Elise Kruse er konstituert religionsredaktør. Har jobbet i Vårt Land siden 2017.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar