Nyheter

Markedet som liturgi

Forbrukerkulturen er en gudfiendtlig åndsmakt som holder oss fanget. Markedsøkonomien har en religiøs karakter, hevder en ny bok.

I spalten Tro. Etikk. Eksistens. gir Vårt Land ekstra plass til et tema gjennom referat, intervju eller analyse.

– Vår hensikt med denne boken er å tyde tidens tegn. Da må vi se at våre grunnleggende økonomiske trossetninger har skapt en kultur som gjør fattigdom, vold, dårlig helse og sårbare økonomiske systemer uunngåelige, skriver forfatterne av boka An other kingdom. Departing the consumer culture. De sammenligner markedsideologien og forbrukerkulturen med faraos egyptiske rike og kaller oss – «israelsfolket» – til å bryte opp og dra ut.

Bak boka står to samfunnsvitere som er aktivister for alternative samfunnsmodeller, Peter Bloch og John McKnight, og teologen Walter Brueggemann. Selv om de har ulike faglige ståsteder, er teksten skrevet av alle tre i fellesskap.

Religion

Teorien om det frie marked er mye mer enn en økonomisk teori. Det er en altomfattende ideologi som har en religiøs karakter, mener de tre forfatterne.

Som enhver religion hviler den på noen grunnleggende dogmer og på en religiøs praksis. Boken vil avdekke forbrukersamfunnets dogmer og ritualer for å kunne lansere et alternativ.

De sentrale dogmene i forbrukersamfunnet beskrives som knapphet, sikkerhet, perfeksjon og privatisering.

– Hele kulturen bygger på ideen om behov, virkelige eller fabrikkerte, som bare kan tilfredsstilles gjennom produksjon, distribusjon og salg. Den frie markedsøkonomien bygger på at alt jeg har, har jeg fortjent, skriver de.

LES MER: Den radikale paven

Dogmene

Siden markedet bare kan gi verdi til knappe goder, er knapphet helt grunnleggende.

– Knapphet er den dype troen på at uansett hvor mye vi har, så er det ikke nok, skriver de.

De mener også at markedsideologien bygger på dogmet om sikkerhet gjennom forutsigbarhet.

– Man tror på den ubegrensede muligheten for utvikling og vekst. Derfor må du strebe etter perfeksjon, å mislykkes er ikke noe alternativ, skriver de. Man tror at alt har en teknologisk eller organisatorisk løsning, og at menneskelig lidelse kan avskaffes med slike midler.

Privatisering er også et av dogmene. Den private bedriften som styres etter profitt settes opp som mønster for alt, også skoler og helsevesen. Og som i forretningslivet, må alt baseres på kontrakter der forpliktelsene er spesifisert og penger er garantisten. Avtaler bygd på gjensidig tillit er ikke godt nok.

LES MER: Er rente synd?

Alternativ tro

Opp mot markedsideologiens trossystem setter forfatterne et alternativt trossystem, som de kaller naboskapets tro. Den baserer seg på disse dogmene: Overflod, mysterium, ufullkommenhet og det felles beste.

Overflod er troen på at vi har nok, selv når vi ikke kan være sikre på det.

– Markedsideologien sier at du ikke har nok, derfor er du ikke nok. Trosfellesskapet må i stedet si: Du er nok, derfor har du nok, skriver de.

Mysterium er erkjennelsen av at verden grunnleggende sett ikke lar seg forstå fullt ut. Dermed åpnes vi for det ukjente.

– Forbrukerkulturen hater usikkerhet. Den omdefinerer mysterium til uvitenhet og tror at den kan avskaffes og kontrolleres, skriver forfatterne.

Døren ut til frihet er å tro på mysteriet. Israelsfolket ble kalt ut av tryggheten og ufriheten i Egypt til usikkerheten i ørkenen. De måtte tro på mysteriet for å våge det. Det samme må vi - vi må våge å gå ut i naboskapets usikkerhet.

LES MER: Hviledagen som motstandsdag

Det hellige

Det var troen på Gud som fikk israelsfolket til å våge dette trosspranget. Hellighet er det dypeste uttrykket for mysterium. Derfor mener de tre forfatterne at vi trenger Gud – for å hindre utnyttelse av naturen og hverandre.

– Guds krav setter grensen mot å redusere virkeligheten til varer, skriver de. De sier også et Guds hellighet blir overført til ærefrykt for vår neste, noe som hindrer at vi ender i egoistisk kamp for egne behov.

Ufullkommenhet

Den alternative troen er basert på kunnskapen om at ufullkommenhet er en varig og naturlig tilstand, og ikke noe som kan avskaffes.

– Markedskulturen bygger på overmot. Den får oss til å prøve selv å bli Gud. Den makten den har over oss, kalles for framskritt. Den får oss til å handle som om vi ikke var menneskelige, skriver forfatterne.

Erkjennelsen av ufullkommenhet skaper sorg. Mens markedstroen får oss til å mene at alt kan fikses, er sorgen en erkjennelse av våre begrensninger. Sorgen gir oss mot til å gå ut i usikkerheten det er å våge å satse på det felles beste.

– Fortellingen om det frie marked får oss til å tro på myten om individuell utvikling. Vi klynger oss til håpet om at det vil tjene det felles beste. Det gjør det ikke, skriver forfatterne. Det vi trenger, er å satse på kollektiv utvikling i troen på det felles beste.

LES MER: Trenger nøysomhet

Liturgi

Markedsøkonomien har sin liturgi, sin religiøse praksis. Den består av profitt, kontroll, effektivitet, konkurranse og individualisme.

– Profitt er blitt det eneste kriteriet for verdi. Det er kommet så langt at det gjelder også når ingenting blir produsert i prosessen, skriver forfatterne.

De sammenligner med israelsfolket i ørkenen, som ikke fikk ta vare på overskudd av manna fra den ene dagen til den neste.

– Med sakramenter som aksjeindekser, nasjonalprodukt og økonomisk vekst oppdrar det frie marked oss til en åndelig praksis, sier de.

Kravet til effektivitet slår særlig ut i bruken av teknologi og penger.

– Vi tror vi kontrollerer pengene, men det er de som kontrollerer oss. Vi tror vi kontrollerer teknologien, men det er den som definerer oss, sier de.

At mange håndverktradisjoner og mye faglig kunnskap forsvinner fordi maskinene overtar, gir oss et fattigere samfunn. Og når det gjelder penger, så må vi huske at de bare er et byttemiddel, ikke en verdi i seg selv.

LES MER: Handler om anstendighet

Konkurranse

Markedet bygger på en religiøs tro på konkurranse, mener forfatterne.

– Hvis jeg skal vinne, må du tape. Denne tanken er så dypt inngravert i vårt samfunn at konkurranse betraktes som en del av menneskenaturen, skriver de. Mens de mener at samarbeid er en vel så naturlig del av menneskenaturen.

En konsekvens av konkurransetanken er at det alltid må finnes en underklasse.

– Teologisk betraktet er en underklasse mot Guds vilje, skriver de, og viser til de gammeltestamentlige profetens budskap.

Løsningen er likevel ikke å prøve å avskaffe konkurranse og individualisme. Svaret er en alternativ praksis som viser at noe annet er mulig.

LES MER: Er det noe Terry Eagleton hater, er det muntre amerikanske kapitalister

Tid og stillhet

Naboskapets alternative tro har sine alternative praksiser, sin egen liturgi. Vi finner den blant annet beskrevet i hellige tekster, tekster som har stått sin prøve gjennom århundrene, skriver forfatterne. Den alternative liturgien består av tid, stillhet og trofasthet, sier de.

– Disse praksisene går på tvers av trenden i en kultur preget av produktivitet, forbruk, effektivitet, underholdning og forhandling, skriver de.

Tid er ikke noe gitt faktum. Tid er en sosial konstruksjon. I dagens samfunn er tid blitt den største knapphetsfaktoren, fordi tid forstås som penger. Hovedargumentet mot et samfunn preget av samarbeid, deltakelse, kollektiv innsats og demokrati er at det tar for lang tid, at det ikke er effektivt.

Derfor trenger vi å forstå at tid er dybde, skriver forfatterne. De griper fatt i det bibelske begrepet kairos, som betegner det meningsfylte øyeblikket.

– Å redefinere tid er et kritisk skritt på stien mot en annen framtid, sier de.

Stillhet

Vår tid frykter stillheten. Vi fyller den hele tiden med lyd.

– Vår angst for stillheten er et uttrykk for vår frykt for at det ikke er noen der ute. At det ikke er noen Gud, skriver de.

Stillhet er forutsetningen for å kunne lytte, noe som igjen er forutsetningen for å utvikle ekte fellesskap, skriver de, og viser til kvekernes stille samlinger som eksempel. Ut fra stillheten springer ekte spørsmål som skaper kommunikasjon, ikke bare snakk.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Gaver

Forbrukersamfunnet baserer seg på kontrakter, som gir en følelse av forutsigbarhet og kontroll. Men i et naboskapssamfunn trenger vi relasjoner basert på pakt, tillit og trofasthet.

Gud opprettet en pakt med sitt folk. Han opprettet ikke en kontrakt med garantier for hva som skal skje.

– En pakt er en kontinuerlig øvelse i frihet gjennom trofasthet. Det er vanskelig å holde trofasthet og frihet sammen, fordi frihet uten trofasthet blir uavhengighet mens trofasthet uten frihet blir plikt og loviskhet. Poenget er å ha begge deler, skriver forfatterne.

Det som kjennetegner en pakt, er at den bygger på et løfte og en tillit til at løftet vil bli holdt. Men det inneholder ingen sikkerhet eller garanti. Pakten bygger på at vi tror alle har noe å gi.

Fra denne synsvinkelen blir de svake i samfunnet en gave til fellesskapet. Det foreldreløse barnet, innvandrerne, de funksjonshemmede har alle noe å gi.

– Å gjøre alles gaver synlige, er en vei til det fellesskapet vi ønsker å skape, skriver de tre forfatterne.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter