Håp for pessimister

– Som en som ikke bare mener glasset er halvtomt, men også at det inneholder en væske med ekkel smak, muligens giftig, skulle man ikke tro jeg var den rette til å skrive om håp.

Slik åpner Terry Eagleton sin bok om håp. Når han likevel gjør det, er det fordi han mener håp er et neglisjert tema i en tid der man opplever at man har tapt framtiden. Men nettopp da er det håp trengs.

Den britiske litteraturprofessorens bok «Hope without optimism» er langtfra lettlest. Ikke uventet er den full av litterære referanser. At Marx og kirkefedrene siteres flittig, er også som forventet av en mann som er både katolikk og marxist. Boken består av ett langt og tre kortere kapitler uten undertitler eller tydelig disposisjon, og den hopper elegant fram og tilbake i filosofihistorien fra Aristoteles til Derrida.

Likevel er den underholdende. Det er ikke som Eagleton skriver om en annen forfatter, at når man leser hans bok om håp, er håpet at den snart må ta slutt.

TRO ETIKK EKSISTENS: – Politisk innsats mot religiøs forfølgelse står i fare for å skape det man prøver å hindre

Optimisme

Det første Eagleton tar fatt på, er å sable ned forestillingen om at optimisme og håp går ut på det samme. Tvert om – optimisme er det motsatte av håp, hevder han.

– Optimister mangler håp like mye som nihilister gjør det, for de trenger det ikke, sier han.

Optimisme er å tro at alt går bra uten å ha noe fornuftig grunnlag for det, sier Eagleton, og går løs på en bok med tittelen «Rasjonell optimisme». Den er skrevet av en amerikansk finansmann ved navn Matt Ridley – og er det noe Eagleton hater, så er det muntre amerikanske kapitalister. Eagleton mener det ikke finnes ikke noe rasjonelt grunnlag for optimisme.­­

– Optimister synes alt er bra, derfor bringer de ikke verden framover, skriver han.

Troen på framskritter er en overtro, mener Eagleton. Visst har verden gått framover på mange områder, men det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at det er nødt til å fortsette slik. Og at verden totalt sett er blitt bedre, som for eksempel Stephen Pinker hevder, er å overse at verdenshistorien hele veien er full av krig, lidelse og overgrep, samt å neglisjere at menneskene nå er i stand til å utrydde seg selv.

TRO ETIKK EKSISTENS: Dialog er ikke religiøs forhandling

Messiashåpet

Håp bygger ikke på troen på framskrittet, sier Eagleton, og henter fram den jødiske filosofen Walter Benjamin, som skrev sitt verk om historiefilosofi mens han ventet på at nazistene skulle ta ham. Benjamin knytter håpet til den messianske ideen, det vil si til det uventede bruddet i historien som bringer inn noe helt annerledes enn det vi har sett til nå.

Likevel bygger det messianske håpet på både fortid og nåtid – og det er dette som skiller det fra apokalypsen.

– For Benjamin ligger fortidens mening i nåtiden. Fortiden er fluid, labil, ennå ikke avgjort, skriver Eagleton. Det er gjennom hvordan vi nå forholder oss til og forstår fortiden at vi også skaper framtiden. Motstand mot undertrykkelse og urettferdighet foregriper framtiden, selv om den skulle være mislykket i nåtiden.

Framskrittstroen gjør nåtiden betydningsløs fordi den bare er et trinn på veien mot det som uavvendelig må komme. Optimisme og framskrittstro er derfor hindringer for håpet, mener Eagleton, og dermed er han klar til å si hva håp virkelig er.

LES OGSÅ: Konservative kristne har akseptert Darwin i det stille

Begjær

Først setter han håpet inn i den nytestamentlige trekanten: Tro, håp og kjærlighet.

– Tro er tillit, og grunnlaget for håp er tilliten til at vi ikke blir overlatt til oss selv, skriver han. Og det er kjærligheten som gjør at vi kan ha tillit. Som kristen knytter han dette til Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Men han mener også man kan knytte sin tillit til menneskets pasjon for rettferdighet, som aldri vil forsvinne uansett hvor lite rettferdighet det er i verden.

Håp er en form for begjær, mener Eagleton. Men mens vi kan ønske oss hva som helst, må håpet rettes mot noe som er mulig å oppnå. Håp er hva vi kan kalle et fornuftig begjær.

– Det potensielle er det som knytter nåtid til framtid, og slik legger ned den materielle grunnstrukturen for håp, skriver han.

Håp er derfor knyttet til forventning. I håpet får vi en forsmak på det vi håper på. Derfor er håp preget av glede. Begjær er derimot preget av savnet av det vi ønsker oss, og derfor er de som begjærer frustrerte og uten glede.

LES OGSÅ: Han så Gud i naturen

Godt håp

Håp er ikke en følelse, men en dyd, sier Eagleton – og viser til kirkefedrene: Å være kristen, er å ha håp, på grunn av oppstandelsen.

Det betyr ikke at håp i seg selv er godt. Man kan håpe at det er kjøttkaker til middag, man kan håpe at rettferdigheten vil seire, eller man kan håpe at jødene vil bli utryddet.

– Både håp og begjær kan bli oppdratt og næret slik at de lærer å søke det som er objektivt godt, og det krever at fornuften trekkes inn, skriver Eagleton, og kaller det for håp med en moralsk retning.

Siden håp ikke er en følelse, er det ikke ved å undersøke folks følelsesliv vi finner ut om de har håp, men ved å se på hvordan de handler.

Det finnes ulike former for – eller grader av – håp. Det henger blant annet sammen med hvor avhengig håpet er av sannsynligheten for det man håper på.

LES OGSÅ: «Tjalelujah fra meg!»

Muntre seg selv

Noen argumenterer for det Eagleton kaller et absolutt håp, det vil si håp som ikke er basert på noen form for erfaring. Dette er ikke håp, mener Eagleton, men en form for patologisk optimisme.

– Det er en kvasi-religiøs metode for å muntre seg selv opp, storartet upåvirkelig for motargumenter. Slik som det ikke finnes noen sann tro som ikke er åpen for tvil, er et håp som aldri kan svikte en form for absolutt kunnskap som knapt fortjener å kalles håp, skriver han.

Derimot argumenterer han for det han kaller fundamentalt håp. Det vil si et håp som nekter å kapitulere for motgang og nederlag. Det forutsetter en åpenhet for framtida, for at vi ikke kan vite hva den vil bringe – altså det motsatte av troen på evig framskritt.

– Fundamentalt håp er det man står tilbake med når alt spesifikt håp har sviktet, skriver han. Man holder fast på tilliten til framtida, selv om man ikke vet hva den vil bringe – noe som innebærer at man våger å åpne for at håpet likevel kan svikte.

– Fundamentalt håp klynger seg til den navnløse overbevisningen at livet er verd å leve. Selv om du ikke er sikker på at det er slik, skriver Eagleton.

LES OGSÅ: Tar opp Darwins tvil

Visshet

Kan man da håpe på noe man er sikker på vil skje? De fleste vil mene at full visshet er det motsatte av håp, men her protesterer Eagleton både som kristen og marxist. Marxisten mener at det klasseløse samfunnet vil komme som følge av historiske lover, men like fullt er det noe han håper vil skje. Kristne er sikre på at Guds rike vil seire, men det er en kristen dyd å håpe at det vil skje.

Dette skyldes nettopp den åpenheten for framtida som karakteriserer håpet. Vi bare aner hva den består i – den er skjult bak forhenget, der Kristus er, for å si det med Paulus.

Feilen hos de som mener håp og visshet er motsetninger, er at man mener visshet er noe man bare finner ved vitenskapelige metoder.

– Vi snakker ikke om å ha håp og tro på vitenskapelige påstander. Den slags kunnskap er både uten tro og uten håp, skriver Eagleton.

Å ha håp til framtida er et bidrag til å bringe den – i motsetning til de som bare slår seg til ro med tingenes tilstand.

– Håp er ikke bare en forventning til framtida, men en aktiv kraft til å forme den, skriver Eagleton. Det er håpet som gjør at vi kan forestille oss en annen framtid, og dermed få kraft til å løsne båndene fra det som finnes nå.

LES OGSÅ: Boken som endret kirken, Ap og KrF

Fortvilelsen

Men hva når alt ramler sammen og alt håp synes ute? Det er nettopp da håpet kommer til sin rett.

– Håp er det som overlever den totale ødeleggelsen, skriver Eagleton.

Her lener han seg tungt på Søren Kierkegaards Sygdommen til døden. Denne sykdommen er som kjent fortvilelsen – og fortvilelsen er nettopp hva som rammer oss når vi innser at alt er forgjeves og at vi ikke kan nå våre mål. Men det er en sykdom vi skal være lykkelig for å få, for bare da kan vi bli helbredet.

– Optimisten kan ikke fortvile, men derfor kan han heller ikke få ekte håp, skriver Eagleton. Håpet kan tåle nederlag og død – det er hva munken og den revolusjonære har til felles. Man skulle tro døden var hvor håpet til slutt måtte gi tapt – men døden åpner nettopp for å se tingene under evighetens synsvinkel.

– Å ikke lykkes til slutt er ikke å være mislykket – akkurat som det ikke er slik at alt som slutter bra, ender godt, skriver han. Historien er tross alt åpen, vi kan verken være sikre på at den ender i katastrofe eller at den ender godt. Og det er hva som kan gi oss mot til å gå videre, midt i nederlaget.

– Det finnes ikke noe mer overnaturlig enn å tro at verden slik vi kjenner den, vil fortsette for bestandig, skriver han. Nettopp i nederlag og tragedie er det rom for håpet om at alt kan bli annerledes.

– Oppstandelsen gir håp, nettopp fordi den forløser smerten og forlattheten på korset, avslutter Eagleton.