En nesten klassisk Nobels fredspris

ANALYSE: Å få slutt på en mer enn 50 år lang krig som har kostet minst 220.000 colombianere livet og drevet nær seks millioner på flukt, er selvsagt verd å belønnes med verdens gjeveste fredspris.

Haken med Nobels fredspris til Colombias president Juan Manuel Santos er at freden ikke er i havn ennå, samt at det er to parter som har vist mot og vilje for å få til den fredsavtalen som led et smertelig nederlag i folkeavstemningen for seks dager siden.

LES OGSÅ: Tilgivelse er avgjørende i Colombia

Forsvarlig tildeling

Når det likevel kan forsvares å gi prisen til presidenten, er det fordi Santos både er landets leder og var den som tok initiativet til forhandlingene som resulterte i myndighetenes fredsavtale med FARC-geriljaen, samt at han hele tiden har vært en pådriver i fredsprosessen.

Mye tyder på at viljen til fred er så stor – både blant partene og i den colombianske befolkningen – at det vil ende med en fredsavtale etter noen nødvendige kompromisser i den nye forhandlingsrunden som allerede er i gang.

Faren er at en pris som også inkluderte FARC-leder Rodrigo Londoño (Timosjenko), ville virket mer polariserende enn stimulerende for å få til en ny og justert avtale som trenger forankring i befolkningen.

MIN TRO: Da Liv Tørres meldte seg ut av kirken nektet faren å snakke med henne

Hyllest til folket

Komitéleder Kaci Kullman Five visste at spørsmålene ville komme om både folkeavstemningen og at ikke FARC får del i prisen. Derfor er begrunnelsen for prisen inkluderende:

«Tildelingen skal også forstås som en hyllest til det colombianske folk som til tross for store prøvelser og overgrep ikke har gitt opp håpet om en rettferdig fred, og til alle parter som har bidratt til fredsprosessen. Denne hyllesten tilkommer ikke minst representantene for borgerkrigens utallige ofre».

Komiteen har våget et element av gambling ved å premiere en fred som ikke er helt i boks, med den baktanke at prisen i seg selv kan virke som et oppmuntrende press i riktig retning. Det lyktes ikke helt med Barack Obama, men går det bedre nå?

LES OGSÅ: Han er Guds nødnummer

Ulike løsninger

Tidligere Nobelkomiteer har valgt ulike løsninger der motstandere har funnet sammen:

• I 1993 var Nelson Mandela klar favoritt til å få prisen, etter modige skritt for å skape forsoning i landet etter løslatelsen fra fengsel og avviklingen av apartheid. Mindre åpenbart var det at han skulle dele prisen med apartheidregimets siste president, Frederik Willem de Klerk.

• I 1994 ble prisen delt mellom PLO-leder Yasser Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og Israels utenriksminister Shimon Peres. Avgjørelsen om å inkludere «terroristen» Arafat var så kontroversiell at Kåre Kristiansen (KrF) trakk seg fra Nobelkomiteen i protest.

• Fire år senere, i 1998, ble prisen delt mellom den nordirske førsteministeren David Trimble, som er protestant, og den sosialdemokratiske partilederen John Hume, som er katolikk. Komiteen valgte å utelate en representant for Den irske republikanske hæren (IRA), som stod bak mange terrorangrep før de ble med i fredsprosessen.

• En av Nobelkomiteens mest kontroversielle tildelinger kom i 1973, da den ble delt mellom USAs utenriksminister Henry Kissinger og Nord-Vietnams sjefsforhandler Le Duc Tho. Nord-vietnameseren avslo å ta imot prisen, for freden var tross våpenhvileavtalen ennå ikke sikret.

LES OGSÅ: Tunisia-kvartetten lover å ikke skuffe Nobel-komiteen

Klassisk fredspris?

Årets pris til president Juan Manuel Santos er langt på vei en klassisk fredspris, ut fra en rimelig tolkning av Alfred Nobels testamente. Enkelt sagt ønsket Alfred Nobel at fredsprisen skulle tildeles den som det foregående år hadde gjort mest for å skape fred.

Riktig nok brukte Nobel begreper som «reduksjon av militærstyrker», «spredning av fredskongresser» og «nasjonenes forbrødring», men årets tildeling er godt innenfor det klassiske fredsbegrepet.

Mer på siden av Nobels opprinnelige tanker ville det i så måte vært om prisen for eksempel hadde gått til klimaavtalen fra Paris, selv om Al Gore og Det internasjonale klimapanelet fikk prisen i 2007, tre år etter at kenyanske Wangari Maathai fikk den for sitt miljøengasjement.