– Det er sunt at ikke flere døper barna

Dette viser dybdeintervjuer med folkekirkemedlemmer som definerer seg som ikke-troende og som ikke vil at barna deres skal bli døpt.

– Jeg har vært i samme posisjon selv, sier reklameguruen Ingebrigt Steen Jensen som har både døpte og udøpte barn, og har selv vært fadder.

– Kanskje er det et sunnhetstegn at ikke flere døper barna sine. Det kan bety at folk har et bevisst forhold til dette. I stedet for dåp «av gammel vane» tar de inn over seg hvor forpliktende dåpsløftet som foreldre skal avgi, egentlig er. Det må være OK for kirken at folk tenker seg om, mener Steen Jensen.

LES OGSÅ: «Autoriært å tvinge døpte til tro»

– Ikke viktig markering

En undersøkelse fra KIFO viser at knapt halvparten av folkekirke-medlemmene «mener det er viktig å markere et barns fødsel med dåp».

– Det er klart at dåp er viktig for kirken, som inngangsport til kirken og himmelen. Men kirken bruker et språk og bilder som mange av oss ikke klarer å ta inn over oss. At medlemmer velger bort dåp tror jeg er et tegn på manges forhold til kirken; vi er ikke voldsomt kirkekritiske og vil ikke melde oss ut, men vi opplever avstand, sier Ingebrigt Steen Jensen.

LES OGSÅ: Derfor er dåpssamtalen så viktig

Forstår foreldrenes valg bedre

Presten Svend Klemmetsby har det siste året forsket på hvorfor stadig flere kirkemedlemmer velger bort dåp av barna. Etter å ha dybdeintervjuet sju foreldre i denne kategorien, forstår han foreldrenes valg bedre.

– Jeg har større forståelse for valgene, ut fra foreldrenes manglende tro og ønske om å følge sin egen overbevisning uansett hva andre måtte mene. Til forskjell fra sin foreldregenerasjon som i stor grad fulgte tradisjonen til tross for manglende egen tro, velger foreldre nå å være konsekvente til egen overbevisning. Ærlighet betyr mer og mer for folk, sier Klemmetsby.

LES OGSÅ: – Vi er alle sekulære!

Kirkens rolle i samfunnet

For ett år siden ble prosten i Ålesund tildelt Olavsstipendet, som Bispemøtet deler ut for å øke kunnskapen om kirken og dens rolle i samfunnet. Klemmetsby fikk et halvt års lønnet permisjon, pluss 50.000 kroner, for å finne ut hvorfor et økende antall foreldre tilhørende Den norske kirke velger bort dåpen.

Han synes det er «litt overraskende» at de som sier at de ikke har noen tro selv og derfor ikke vil at barna deres skal døpes, likevel fortsatt velger å være medlemmer i Den norske kirke.

– Enda mer overraskende er det at alle foreldrene jeg har intervjuet, forteller at de selv har vært faddere ved dåp i Den norske kirke.

– Hvordan henger det sammen?

– Det er tydelig at det å bli spurt av familie og venner om å være fadder, oppleves som en ære. En av informantene sier at vedkommende «bortdefinerer den religiøse del av fadderansvaret», fordi det å være fadder oppleves som så meningsfylt og fint. En begrunner sitt fortsatte medlemskap i Den norske kirke med muligheten for å kunne bli fadder.

LES OGSÅ: Magefølelsen avgjør dåpsspørsmålet

– Kjenner meg igjen

Ingebrigt Steen Jensen kjenner seg godt igjen i disse svarene.

– Jeg har gjort det samme selv: sagt ja til å være fadder.

– Hvorfor?

– Fordi min søster spurte meg. Jeg vurderte ikke å svare nei. Men det betød ikke at jeg påtok meg et stort ansvar for kristen oppseding. Det jeg ønsket var å holde min hånd over lille Ingebrigt, min nevø, og være til stede i hans liv som en god onkel.

– Hvordan opplevde du som fadder å stå ved døpefonten og høre dåpsritualets ord om foreldrenes og faddernes «hellige ansvar»?

– I den grad jeg hørte og forsto hva som ble sagt, gav det meg ingen moralske anfektelser for at jeg hadde påtatt meg fadderansvaret, svarer Steen Jensen.

LES OGSÅ: Historisk lavmål for dåpen

Overlater til barnet selv å velge

Mange av informantene i Svend Klemmetsbys undersøkelse begrunner nei til barnedåp med at de vil overlate valget om dåp til barnet selv.

– Jeg tror nok det «å overlate til barna selv å velge» kan bli et vikarierende argument, men det er ingen tvil om at barnets autonomi står sterkere enn før. Å tenke slik er naturlig ut fra idealene i det individualistiske og subjektivistiske samfunnet vi nå lever i. Siden foreldrene ikke har noen tro selv, er de ikke aktuelt å velge en tro for barnet som de ikke kan eller vil følge opp med den opplæring som følger med dåpen.

LES OGSÅ: «I debatten om Guds eksistens er det kommet et nytt og unikt argument på banen»

Liten kristen bakgrunn

Seks av Klemmetsbys sju informanter hadde en nesten sammenfallende religiøs bakgrunn: Den var stort sett fraværende. Ingen av dem ville kalle sin familiebakgrunn kristen. Men de ble alle konfirmert kirkelig og flere av dem hadde gode opplevelser av å delta i kristne aktiviteter.

– Blant dem var det heller ingen som hadde hatt spesielt negative erfaringer fra kristne sammenhenger. Felles for flere var at konfirmasjonstiden ble en religiøs klargjøringstid, men slik at de ble seg bevisst ikke å ha en kristen tro. Flere oppgir at de har en fremmedfølelse overfor kirken, og et typisk sitat er «...en føler seg ikke hjemme». Og alle mente at prester og biskopers nei til å vie homofile viser at kirken i praksis stenger ute mennesker.

– Hvor representative er disse personene?

– Jeg er sikker på at synspunktene deres er representative for mange som har gjort det samme valg om dåp av barna. Derfor representerer de trender som det er viktig for kirken å forholde seg til i møte med kirkens mest distanserte medlemmer.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– Kirken er mer enn tro

– Hvorfor har ikke dine informanter, med et svært distansert forhold til kirken og et avklart nei til kristen tro, sagt takk og farvel til medlemskap i Den norske kirke?

– Flere sier at det hadde vært mest konsekvent å melde seg ut. Men de har ulike motiver for å fortsette å være kirkemedlemmer. Kirken er noe mer enn det rent trosmessige for dem. Kirken er en verdiformidler i samfunnet, en fellesverdi som mennesker trenger. Derfor vil de tilhøre kirken, selv om de ikke deler kirkens tro, svarer prost Svend Klemmetsby.