Finnes det mer enn to kjønn? Hva slags behandlingstilbud skal helsevesenet gi til dem som føler at de er «født i feil kropp»? Skal transkvinner ha tilgang til de samme arenaer som biologiske kvinner? Og hvordan skal denne tematikken formidles til barn?
Dette og liknende tema debatteres for tiden heftig. Ofte fortoner debatten seg som hard og polarisert, med liten plass for nyanserende synspunkter. Den sterke polariseringen gjør også at mange vegrer seg for å ta stilling eller delta i debatten. Heller ikke kirken er uberørt av de spørsmål som denne debatten omhandler.
Beslektede, men ulike spørsmål
Homofilidebatt og transdebatt handler om beslektede, men likevel ikke identiske spørsmål. At en bestemt posisjon i det ene spørsmålet ikke nødvendigvis fører til en bestemt posisjon i det andre, er motstanden mot transkvinners rettigheter hos enkelte lesbiske aktivister et eksempel på.
Kirken har i mange tiår har debattert og utredet spørsmål om likekjønnet samliv. Her er argumentene kjente, og diskusjonen kan også trekke veksler på ressurser fra Bibelen og den kristne tradisjonen. I transdebatten befinner man seg straks i mer ukjent terreng, der det er lite å hente direkte i Bibelen og i teologien.
I en slik situasjon skal man derfor være varsom med å opptre som om Bibel og tradisjon gir flere svar enn de faktisk gir. En skal for eksempel være varsom med å bruke ordene om at «som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27) til å hevde at kjønn er noe entydig og konstant. Dette er etter mitt skjønn å lese for mye ut av disse ordene. At teksten bekrefter både menn og kvinner som skapt i Guds bilde, kan ikke brukes som et argument for at mennesker med en annen kjønnsidentitet ikke er det, eller som basis for en bestemt kjønnsteori. Dette ligger simpelthen utenfor tekstens horisont. Bibelen sier simpelthen ikke noe om slike spørsmål.
[ Elise Kruse: «En oppsiktsvekkende bispeprosess» ]
Kjønn er mer enn biologi
En slik argumentasjon blir heller ikke noe bedre av å koble den sammen med en ensidig biologisk forståelse av kjønn. Her heter det gjerne at Bibelen og biologien bekrefter hverandre i påstanden om at kjønn er noe entydig og «at det bare finnes to kjønn». En slik bruk av biologien er etter min mening uttrykk for en altfor snever forståelse av kjønn.
Selv om biologien riktignok også kjenner uklare mellomformer (såkalte intersex-tilstander), er grunnmønsteret relativt klart: Mennesker er biologisk sett enten hankjønn eller hunkjønn, og om man er det ene eller det andre er i de fleste tilfeller relativt lett å fastslå.
Kjønn har imidlertid også andre dimensjoner, både sosialt og psykologisk. I det sosiale og kulturelle samspill mellom mennesker er kjønn ikke bare noe vi er, men også noe vi «gjør». Vi konstruerer altså bestemte måter å være mann og kvinne på, og vi inntar ulike roller og funksjoner avhengig om vi er det ene eller det andre.
Til den sosiale siden av menneskets kjønnethet svarer også en psykologisk eller mental side. Den rolle vi inntar i samfunnet, henger sammen med hvordan vi forstår oss selv. Til å være mann eller kvinne hører også å ha en selvforståelse, en identitet som det ene eller det andre.
For det store flertall av oss oppleves forholdet mellom dimensjonene av kjønn som uproblematisk. Det betyr ikke at man ikke kan føle seg ukomfortabel med de krav og begrensninger man stilles overfor som mann eller som kvinne. For de fleste er det likevel ikke noe tvil om en grunnleggende forståelse av seg selv som samsvarer med det biologisk gitte kjønnet.
Det er viktig å understreke at en slik opplevelse av kjønnsinkongruens ikke kan reduseres til og avskrives som subjektive «følelser». Her handler det om en grunnleggende opplevelse av identitet
Opplevelsen av kjønnsinkongruens
Slik er det imidlertid ikke for alle. Noen opplever kjønnsinkongruens, altså et manglende samsvar mellom det biologiske kjønnet og sin selvopplevelse. Den kan ta flere former, men felles for alle er at man ikke føler seg hjemme i det kjønn andre oppfatter en som, et misforhold som kan skape store psykiske og identitetsmessige problemer.
Det er viktig å understreke at en slik opplevelse av kjønnsinkongruens ikke kan reduseres til og avskrives som subjektive «følelser». Her handler det om en grunnleggende opplevelse av identitet, en identitet som ikke er noe man har valgt, men som noe som er gitt – på samme måte som den fysiske kroppen.
At kjønnsinkongruens er et reelt og virkelig fenomen, er godt dokumentert av medisinsk og psykologisk forskning. Det kan derfor verken reduseres til subjektive følelser eller som uttrykk for en bestemt ideologi. At det finnes grensetilfeller og eksempler på personer som har angret et kjønnsskifte, betyr ikke at det ikke handler om et virkelig fenomen.
Fra samfunnets side har vi sett en økende aksept for transpersoners mulighet for å være den de ønsker å være. Det finnes medisinske behandlingstilbud, og det er mulig å endre juridisk kjønn. På disse områdene er det en rekke spørsmål som står til debatt.
Det er viktig å motsette seg å gjøre dette til et ideologisk spørsmål, der transpersoner og de som vil støtte dem oppfattes som en slags påvirkningsagenter for en skummel ideologi
Hva bør kirken mene noe om?
Hva bør så være kirkens rolle i denne sammenheng? For min del ser jeg det ikke som naturlig at kirken skal hevde klare oppfatninger i omstridte medisinske eller juridiske spørsmål. I slike spørsmål har ikke kirken noen privilegert kunnskap. Men samtidig må kirken legge etablerte medisinske kjensgjerninger til grunn og akseptere at kjønnsinkongruens finnes.
Kirkens viktigste oppgave ligger her i å støtte og være til hjelp for de mennesker det gjelder. Likeså handler det om å ta et oppgjør med fordommer og diskriminering som har rammet transpersoner, også i kirkens egne rekker. Et særlig ansvar har kirken i denne sammenheng for å ta et oppgjør med religiøse begrunnelser for ikke å anerkjenne transpersoner og deres rettigheter.
Hvordan transpersoner skal uttrykke sin kjønnsidentitet eller hvilken behandling de eventuelt bør få, skal ikke kirken mene for mye om, men møte dem med respekt og anerkjennelse. Det er her viktig å motsette seg alle forsøk på å gjøre dette spørsmålet til et slags ideologisk spørsmål, der transpersoner og de som vil støtte transpersoner nærmest oppfattes som en slags påvirkningsagenter for en skummel ideologi.
Først og fremst handler dette spørsmålet om særlig sårbare mennesker som søker å finne sin vei og sin plass i livet. Da er det viktig at de kan oppleve seg godtatt og inkludert som fullverdige medlemmer av det kirkelige fellesskapet.
En lengre versjon av denne teksten er publisert i Luthersk Kirketidende nr. 12.
[ Tidligere KrF-profiler valgt inn i bispedømmeråd, for hver sin liste ]
