Ikke la deg lure av «det globale sør»

De såkalte BRICS-landene har nettopp avsluttet et møte for statsledere i Sør-Afrika, 22.-24. august. Det ser ut til å ha vært en fin samling, bortsett fra småting som at Kinas president Xi Jinping uten forklaring uteble fra et viktig møte, og at Putin ikke kunne komme i det hele tatt fordi han er krigsforbryter og har en arrestordre hengende over seg.

Forkortelsen BRICS er navnet på et samarbeidsforum som består av fem land: Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. En lang rekke andre land har bedt om å få bli med. Blant dem finner vi regionale tungvektere som Indonesia, Egypt, Nigeria, Argentina og Saudi-Arabia. BRICS-betegnelsen ble først brukt i 2001 av økonomen Jim O’Neill i en Goldman Sachs-rapport med tittelen «Building Better Global Economic BRICs», hvor han fremhevet fire viktige framvoksende økonomier: Brasil, Russland, India og Kina. Gruppen var kjent som «BRIC» til Sør-Afrika ble med i 2010.

BRICS-lederne arbeider for det de mener er en mer rettferdig verden. Deres begrep om rettferdighet innebærer at den finansielle verdensorden som ble laget etter den andre verdenskrig må endres. Den er for dominert av Vesten, mener de. Sør-Afrikas ambassadør til BRICS, Anil Sooklal, uttalte til Al-Jazeera like før møtet, at verdens spilleregler må endres fordi man i dag har et slags globalt apartheid, hvor landene i det globale sør ikke får være med i avgjørelser som angår dem. Og hva består dette apartheid-systemet i helt konkret? BRICS er f.eks. kritisk til Det internasjonale valutafondet (IMF) fordi de mener at det globale sør ikke er godt nok representert i styreorganer, og fordi betingelsene for fondets lån er for harde.

[ – Jeg er med i Rødt fordi jeg er kristen, ikke på tross av at jeg er kristen ]

Begrepet «Den tredje verden»

Sammenstillingen av de fem BRICS-landene er i utgangspunktet like tilfeldig som en sammenstilling av hvilke som helst andre land. Men det har vokst fram en retorikk om at BRICS representerer noe som kalles det globale sør. Røttene til begrepet kan spores tilbake til tiden da mange regioner, spesielt i Afrika, Latin-Amerika og Asia, var under europeisk kolonistyre. Kampene for uavhengighet la grunnlaget for en felles opplevelse av postkoloniale utfordringer.

I etterkrigstiden ble verden først og fremst delt inn i det kapitalistiske Vesten («den første verden») og den kommunistiske blokken («den andre verden»). Mange nylig uavhengige nasjoner ønsket ikke å innordne seg med noen av blokkene, noe som førte til den alliansefrie bevegelsen. Begrepet tredje verden oppsto omtrent samtidig, med henvisning til land som ikke var på linje med verken Nato eller kommunistblokken. Begrepet ble skapt av den franske demografen Alfred Sauvy i 1952, og trakk en analogi med tredjestanden fra den franske revolusjonen.

Mange ser BRICS som inkarnasjonen av det globale sør og den tredje verden i kamp mot vestlig imperialisme

Den tredje verden var de nasjonene som søkte anerkjennelse og en rettferdig plass i verdensordenen. Over tid begynte imidlertid «den tredje verden» å få konnotasjoner av fattigdom og underutvikling. Da den kalde krigen tok slutt, og denne inndelingen ble mindre relevant, var det behov for et nytt begrep som kunne reflektere både felles historisk erfaring og ambisjonene til de postkoloniale nasjonene. «Det globale sør» ble mer utbredt i akademiske og politiske sirkler for å beskrive disse landene, med vekt på deres geografiske beliggenhet, og på de økonomiske forskjellene mellom den nordlige og sørlige halvkule. I det 21. århundre viser begrepet det globale sør til ikke bare en geografisk kategori, men også sosioøkonomiske, politiske og historiske fellestrekk mellom disse landene.

Støtter Russland og Kina

Mange ser BRICS som inkarnasjonen av det globale sør og den tredje verden i kamp mot vestlig imperialisme. Kolonitiden er liksom aldri ferdig i deres forståelse av verden. Og i denne forståelsen er det meste som sies og gjøres av vestlige stater feil uansett. Sør-afrikanske BRICS-forskere hevdet f.eks. i en bok som kom på et velrenommert vitenskapelig forlag i 2022 at Vestens anklager mot Kina og Russland bygger på vestlige tanker om rettigheter som ble spredt fra Vesten «through processes that involved wars, slavery, colonialism, capitalist exploitation and imposition via humanitarian aid.» Slike påstander om at menneskerettigheter er et skalkeskjul for vestlige interesser og vestlig imperialisme, er ikke uvanlig i litteraturen om BRICS.

Overraskende mange politikere og offentlige intellektuelle i det globale sør støtter Kina og Russland

Redaktøren av nevnte bok, Professor Sipahmandla Zondi, leder et forskningssenter om BRICS ved Johannesburg Universitet, og har utgitt arbeider om dekolonisering av internasjonal politikk. Zondi ga et dekolonialt perspektiv på krigen i Ukraina i et intervju med sør-afrikansk TV 28. februar i år, hvor han la skylden for krigen på Nato. I hans dekolonialeperspektiv hadde også Ukraina mye av skylden, for landet hadde brutt normer for godt naboskap med Russland, hevdet han. Ja, tenke seg til, hvilken frekkhet – å ville eksistere som egen nasjon uten å bli styrt fra Moskva!

Hvorfor er dette interessant? Fordi overraskende mange politikere og offentlige intellektuelle i det globale sør, eller i den tredje verden, i dag støtter Kina og Russland. Det kan nesten se ut til at krigen i Ukraina har skapt enda sterkere følelser av samhold i det globale sør. Det er lite trolig at det globale sør har kjøpt alle de absurde russiske løgnene om at krigen er en rettferdig og nødvendig motstandskamp mot nazisme og vestlig imperialisme inkarnert i Nato. Men det kan være at det globale sør rett og slett ikke synes at det er så viktig om Ukraina utslettes. Det er i hvert fall ikke viktig før det går opp for dem at Ukraina leverer en stor del av kornet og matoljen til det globale sør.

Verden har liten tro på Kina

Men la oss ikke lure når BRICS’ ledere forsøker å framstille det globale sør som et moralsk fellesskap forent i en moralsk høyverdig jakt etter ekte global rettferdighet. Er det virkelig et slags apartheid i verden i dag, slik Sør-Afrika påstår? Hvis vi ser på institusjonene som hele tiden kritiseres, så er det vanskelig å skjønne hva det skal bety. IMF gir lån på svært fordelaktige betingelser, noen ganger til null rente, til en lang rekke fattige land i verden. Disse landene ville havarert økonomisk uten fondet. Selv de fleste BRICS-landene har trengt lån fra IMF for å klare seg gjennom krisetider.

Vi kan minne oss selv på hvordan en av historiens største massemordere, Mao Zedong, brukte begrepet den tredje verden for å samle asiatiske og afrikanske land til kamp mot det forhatte USA. Xi Jinping gjør det samme i dag med litt andre ord. Det er Kina som bestemmer i BRICS. Landet står for 70 prosent av klubbens økonomi. Men hvor mange mennesker i verden tror egentlig at Kina kan lage en ny verdensorden som er bedre for folk flest enn den verdensorden vi har hatt de siste tiårene? Hvor mange ser på Kina som framtidens leder? Færre og færre, hvis vi skal stole på en fersk undesøkelse fra Pew Research Centre. Pew har spurt et representativt utvalg av voksne i 24 land om deres syn på Kina, og svarene er svært tydelige. 71 prosent av de spurte mener ikke at Kina bidrar til fred og stabilitet og 76 prosent mener at Kina ikke tar hensyn til andre land.

Realiteten er at BRICS er blitt en klubb hvor autoritære ledere finner beskyttelse mot kritikk for udemokratisk og brutal politikk

Hvis vi ser på enkeltland er også bildet tydelig. Blant svensker, japanere, amerikanere og kanadiere mener fra 80 og opp mot 90 prosent av befolkningen at Kina har en negativ rolle i verden. Også i BRICS-land har oppfatningen av Kina gått i kraftig negativ retning. I 2017 var det bare 25 prosent av brasilianere som hadde et negativt syn på Kina, mens i 2023 har 48 prosent et negativt syn. Og i India har synet blitt dramatisk mer negativt. I 2023 er det 67 prosent av indere som har et negativt syn på Kina.

En klubb for autoritære ledere

Slike tall kan tyde på at vi må se bak retorikken i festtalene i BRICS. Man snakker om det globale sør i konflikt med tidligere kolonimakter. Det brukes store ord om amerikansk hegemoni, om globalt apartheid og kampen for rettferdighet. Men realiteten er at BRICS er blitt en klubb hvor autoritære ledere finner beskyttelse mot kritikk for udemokratisk og brutal politikk. Putins yndlingstema når han snakker i BRICS-sammenheng er de uforståelige vestlige sanksjonene som rettes mot ham hver gang han vil utslette et nabofolk eller forgifte avhoppere i en europeisk storby.

Den verdensorden som BRICS vil innføre vil tjene en kleptokratisk elite, ikke folk flest. Den vestligledete verdensorden bygger nemlig på åpenhet, gjennomsiktighet, uavhengige domstoler, frie valg, og en rekke grunnleggende friheter, som vi i Norge tar for gitt. Disse verdiene ønsker ledere mange steder i det globale sør selvsagt ikke å innføre. Slike normer og institusjoner vil jo gjøre det vanskeligere å holde på makten i det uendelige, vanskeligere å jukse ved valg, og vanskeligere å fylle egne utenlandske bankkonti med penger stjålet fra fellesskapet.

[ ESSAY: «Hvordan kan man vite at den kanadiske kirken er på ville veier, og ikke den norske?» ]