Når kirken blir taus

Forestill deg et annet land: Her mener over kvarte befolkningen at hjemløshet og endog fattigdom burde være grunn god nok for å få dødshjelp. Rundt halvparten mener at man burde kunne få dødshjelp for å være funksjonshemmet. Man er i ferd med å vedta at de som vil slippe mentale lidelser, som for eksempel anoreksi, skal få dødshjelp. Lederne for de etablerte kirkene vil ikke uttale seg om hvorvidt dødshjelp er godt for samfunnet eller ikke. «Stemningen i dette landet tilsier at kirken ikke burde komme med noen svar i dette spørsmålet», sier for eksempel erkebiskopen for landets folkekirke, og advarer særlig mot «å presse kristne verdier på andre». Ifølge erkebiskopen burde kirkens oppgave være å hjelpe mennesker som har valgt dødshjelp så de får «støtten de trenger til å fatte beslutninger basert på verdien av sitt liv».

[ Thomas Hylland Eriksen: – Livet blir aldri det samme igjen ]

Plutselig var vi alle konservative

Dette landet eksisterer: Meningsmålingen er fra Canada og sitatene tilhører (mer eller mindre) Linda Nicholls, erkebiskop for Den anglikanske kirken i Canada. Selv om det ofte er passende å sammenligne den politiske tilstanden i Norge med Canada, tror jeg den kanadiske dødshjelpsituasjonen virker avskrekkende på de aller fleste av oss – og særlig kristne:

Hvordan kan det ha seg at erkebiskopen ikke har noe substansielt å si inn i den offentlige samtalen om dødshjelp? Hvorfor vil ikke kirken heve stemmen, når det fremstår så åpenbart at samfunnet er bærer av en svært trøblete – fra et kristent perspektiv – forståelse av menneske og etikk? Hva er kirken, dersom den ikke engang på et slikt område skiller seg fra kulturen forøvrig?

Det som gjør den kanadiske dødshjelpsituasjonen så interessant, er at de aller fleste kristne i Norge – til tross for mange og store skiller – ser situasjonen fra omtrent det samme ståstedet: Det er en umiddelbar fornemmelse av det er noe galt her, og at kirkens opptreden er en himmelropende fallitterklæring. I forbindelse med at min kone og jeg skrev en bok om dødshjelp var i alle fall vår erfaring at norsk kristenhet stod uvanlig samlet i akkurat denne etiske problemstillingen: Vi kan ikke akseptere de kulturelle strømningene som bærer med seg dødsønsket.

Men i Canada er det hovedsakelig konservative kristne fra ulike tradisjoner som motsetter seg disse strømmingene. I møte med den canadiske dødshjelpsituasjonen er vi derfor alle, pussig nok – i dette kulturelle øyeblikket – konservative kristne. Og det faktum setter oss i stand til å se kritisk på oss selv: Finnes det etiske problemer i vårt samfunnsliv der kirkens fremferd er like ubegripelig for utenforstående? Med andre ord: For oss kan dødshjelp i Canada være et springbrett for å hoppe ut i dypere anliggende: Hvordan endrer etiske intuisjoner, overbevisninger og normer seg, og hvorfor er det så vanskelig å være kritiske til disse endringene når man selv er en del av dem?

[ William Heimdal (20): – Den kristne moral er en slags naturlov ]

Fra den ene inkonsistensen til den andre

Dødshjelp ble lovlig i Canada sommeren 2016: Da tillot man assistert selvmord og eutanasi for dødssyke mennesker, slike at disse kunne ta kontroll over egen død, dersom denne døden uansett var nært forestående. I 2019 bestemte imidlertid en canadisk domstol at det var grunnlovsstridig å begrense dødshjelp til mennesker hvis død var nært forestående. Dersom poenget med loven var å gi mennesker autonom valgfrihet til å dø, for eksempel for å slippe smerte, fremstår det inkonsistent å begrense denne muligheten til mennesker som snart skal dø, men kanskje har lite smerte, samtidig som mennesker som skal dø om lenger tid og har mye smerte ikke får dødshjelpsmuligheten. Er det ikke disse siste, fremfor førstnevnte, som virkelig har behov for dødshjelp? Samme logikk gjelder for liberaliseringen det ble lagt opp til i 2021: Skal mennesker som lider av psykisk sykdom holdes utenfor bare fordi de har «feil» sykdom?

Selv om en vesentlig andel av befolkning mener at sosioøkonomiske utfordringer bør kvalifisere for å få dødshjelp, har David Lametti – som var justisminister frem til i sommer – understrekt at loven ikke muliggjør slik dødshjelp. Men det er en sannhet med modifikasjoner: Vi vet allerede om konkrete personer i Canada som har hatt underliggende dødelige sykdommer og som har valgt dødshjelp, men som ikke hadde gjort det, dersom de sosioøkonomiske betingelsene deres hadde vært annerledes. På den måten muliggjør dagens lov at sosioøkonomiske utfordringer, for noen, blir en de facto grunn for å velge dødshjelp. Her aner vi konturene av en ny type inkonsistens i det kanadiske lovverket: For noen er dødshjelp en mulighet til å løse sosioøkonomiske utfordringer, men ikke for andre. Hvem vet, med tiden kan denne inkonsistensen bli ansett som grunnlovsstridig den også.

Og plutselig blir det å stille seg kritisk til dødshjelp forbundet med å være en moralsk suspekte snåling

Denne utglidningen skyldes at lovens underliggende, grunnleggende premiss er idealet om menneskets iboende autonomi: Vi bestemmer over oss selv, definerer hvilke verdier som er våre og hva som er godt for oss, og derfor når livet ikke er verdt å leve lenger – og vi krever at staten ikke bare skal respektere denne autonomien, men endog (og paradoksalt nok) realisere den. Fra en undersøkelse i Oregon, som ikke er langt unna Canada, vet vi da også at dominerende grunner for at mennesker faktisk velger dødshjelp ikke er smerte; grunnene handler på ulike måter om følelsen av eller frykt for redusert autonomi. Og når valgfriheten til å bestemme over seg selv og sine verdier er lovens grunnpremiss, er det vanskelig å begrunne at noen skal få dødshjelpmuligheten, men ikke andre.

Mange av dem som ønsket liberaliseringene i Canada i 2016 velkommen, ville antageligvis ha latt seg forferde dersom de fikk titte inn i fremtiden da loven ble liberalisert. Det betyr selvsagt ikke at liberaliseringene skjer mot kanadieres vilje, altså deres opplevde verdier i 2023, men at disse verdiene har endret seg siden 2016: Den gradvise liberalisering reflekterer en gradvis endring av intuisjoner, overbevisninger og normer i samfunnet – sementert i institusjoners virksomhet (dødshjelp er blitt gjort til et medisinskfaglig, brukerorientert anliggende) og innskrenkningen i rommet for akseptabel uenighet (vil du virkelig nekte et sårbart menneske som ikke vil leve retten på en verdig død?). Og plutselig blir det å stille seg kritisk til dødshjelp forbundet med å være en moralsk suspekt snåling.

Sex og abort, selvsagt

La oss hoppe tilbake til vårt eget land og ned i noen av de etiske problemstillingene som har splittet norsk kristenhet – og der det, i likhet med dødshjelp i Canada, har vært en vridning mot det liberale og progressive: sex og abort. Ta for eksempel en sak som dukket opp i denne avisen i sommer: I vår overseksualiserte samtid har Oslo-biskop Kari Veiteberg valgt å gi følgende råd til de unge i flokken: «Ikke ligg med andre før du veit at du sjøl står inne for det og at dere er enige om det!»

Når Oslo-biskopen blir bedt om å forklare hvorfor hun ikke tydeligere råder unge til å ramme inn den seksuelle utfoldelsen i ekteskapet, som da tross alt er den historisk kristne rettledningen, forklarer hun at unge har sex og ikke spør henne om råd. Og derfor er det viktigste biskopen kan gjøre å åpne opp en samtale for å bidra med «etisk refleksjon og livshjelp». Problemet er bare at biskopen altså helt åpenbart gir råd, attpåtil med utropstegn etter. Og rådet hun velger å gi kunne man fått omtrent av hvemsomhelst hvorsomhelst. Så til hvilken grad rettes den etiske refleksjonen da egentlig mot kristne idealer – og hva er det som menes med en biskops «livshjelp» dersom ikke utgangspunktet er nettopp slike idealer? Hvor er biskopens særegne kristne stemme inn i samfunnet?

Den norske kirken fremstår mindre og mindre som en kristen kirke, historisk forstått

Eller ta et annet, tangerende eksempel: Da biskop og preses Olav Fykse Tveit fikk beskrevet situasjonen i Sverige og Danmark, der det er en tiltakende forståelse om at aksept for polyamori er en naturlig forlengelse av den skeive tilpasningen av folkekirken, vil ikke presesen uttale seg om hvorvidt Den norske kirke bør velsigne polyamorøse forhold. Han stiller seg noe skeptisk til slike konstellasjoner, samtidig som han erkjenner manglende kunnskap om hvordan det å være trofast, elskende og ærende kan skje innenfor alternative rammer, og understreker – sånn for å være på den sikre siden – at det er «den enkelte som må ta ansvar for hvordan man lever».

Det er nettopp dette konservative har fryktet: at logikken i liberale og progressive forståelser av ekteskap gjør det logisk umulig å unngå videre utglidning. Dersom man kan abstrahere ekteskapet bort i fra betingelser som til-døden-skiller-oss og kjønnsmønstre, hvorfor da ikke også antall? Og hva sier det i så fall om den opprinnelige liberaliseringen? Denne frykten blir ofte feid bort som sær og irrelevant – men erfaringene fra nabolandene og presesens betraktninger vitner om at frykten tross alt ikke er helt ubegrunnet. En tilsvarende utvikling kan man da også observere innenfor abortdebatten: Man har gått fra å åpne døren på gløtt for en liberal og progressiv abortforståelse til at denne har blitt dominerende. Dette fikk sitt ikoniske utrykk da biskop i Den norske kirke i Stavanger, Anne Lise Ådnøy, ba til Gud om at kvinner skulle kunne få avbryte svangerskap. Det skjedde mot en bakgrunn av vage formuleringer fra Den norske kirke; et klart budskap om livets ukrenkelighet også i dets spede begynnelse eksisterer knapt. Og det er ikke viljen til å mene det står på: Den samme kirken formulerer utvetydig etiske standpunkter innen alt fra energipolitikk til innvandringspolitikk – og endog skuterkjøring på vidda.

[ Elise Kruse: «Ønsker konservative sympati for sitt syn, må de også vise sympati med andre» ]

Disse eksemplene er ikke enestående, men føyer seg inn i en lang rekke av eksempler der Den norske kirke fremstår mindre og mindre som en kristen kirke, historisk forstått, og mer og mer som en ansamling geistlig bekledd terapeutiske sosialarbeidere som er lidenskapelig opptatt av ikke å mene noe om etiske problemstillinger dersom det er fare for at man fremstår konservativ, samtidig som man gjerne uttaler seg i retning av det liberale og progressive – og særlig dersom det gir anerkjennelse i SV og MDG. Det interessante med disse eksemplene, er at en variant av autonomiidealet også gjør seg gjeldene her: Følg dine egne verdier og ikke gjør noe du ikke kan stå inne for selv, for det er du som må ta ansvar for hvordan du lever – og staten skal ikke bare respektere denne autonomien, men også være med å realisere den for deg – gitt, selvsagt, at du ikke er konservativ (for konservative viderefører verdier som ikke egentlig er deres egne; de tilhører andre mennesker fra en annen tid). Med andre ord: De intuisjoner, overbevisninger og normer som kirken forfekter er så til de grader formet av en sekulær samtid, at kirken kun evner å gi denne samtiden et kirkelig uttrykk, fremfor å komme med kristne rettledninger – presis som i Canada.

Hvordan kan man vite at den canadiske kirken er på ville veier, og ikke den norske?

De virkelig store spørsmålene

Poenget er ikke å rette kritikken mot Den norske kirke spesifikt. Men Den norske kirke er ikke bare en Pandoras krukke av eksempler på området – det finnes knapt et eneste etisk anliggende der man nå ikke har inntatt motsatte posisjon sammenlignet med et halvt århundre siden – men også en viktig værhane i norsk kristenliv: De aller fleste frikirker følger i dens spor, med større eller mindre avstand. Poenget er heller å peke mot det nevnte overordnede faktum: Den kanadiske erkebiskopens begrunnelse for en liberal, progressiv posisjon innenfor dødshjelp minner i betydelig grad om de norske biskopenes begrunnelse for sine liberale og progressive posisjoner innenfor sex og abort. I begge tilfeller legger man til grunn at kirken ikke skal blande seg for mye og dypt inn i den enkeltes liv, men heller la folk få bestemme hva som er riktig for dem (så sant man ikke blir konservativ), og deretter forsøke å få til en vag samtale om udefinerte, men likefullt liberale og progressive verdier for slik å bidra med «livshjelp».

Det faktumet virvler opp de virkelig voldsomme spørsmålene, som alle kristne må grunne over, og som vi må ta for oss ved en annen anledning: Hvordan kan man vite at den canadiske kirken er på ville veier, og ikke den norske? Fra hvilke perspektiv vurderer man det? Er etikk – og gitt at mennesket er gudebilder: teologien – en flytende størrelse som konstant endrer seg på uforutsigbare måter, eller kan den forankres i noe fast? Hva er i så fall det faste?

[ Åste Dokka: «Det er på tide at Den norske kirke utvikler ordningen for valgmenigheter» ]