«Det som skjedde her, var viktig for meg. La meg forklare hvorfor»

Hvorfor blir jeg glad over å våkne til nyheten om at en skuespiller med asiatisk bakgrunn endelig har vunnet Oscar for beste kvinnelige hovedrolle? Jo fordi, det ikke er noen selvfølge. Fordi det har vært og er et gigantisk glasstak for hva kvinnelige skuespillere med asiatisk opphav kan oppnå i den vestlige filmindustriens mekka, Hollywood. Som prisvinneren Yeoh selv uttrykker det i et intervju med The Independent: «Vi er lei av å bli ignorert. Vi har ventet så lenge nå [...] Vi vil se våre [asiatiske] ansikter på lerretet!»

Det er fortsatt slik at mennesker med en etnisk minoritetsbakgrunn holdes utenfor og møter rasistiske og stigmatiserende holdninger utelukkende på grunn av sitt utseende. Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg ikke bare et menneske, heller ikke bare en kvinne. Jeg ser en kvinne med østasiatisk utseende, og jeg vet at andre ser det samme. Noen episoder fra barndom og ungdomstid har brent seg fast i meg, som da jeg ble kalt «n***rdokke» (ja, det er geografisk fullstendig på avveier!) eller fikk spørsmål om asiatiske jenter var kåtere enn norske.

En slags «andresortering»

#StopAsianHate-kampanjen i 2021 rettet oppmerksomheten nettopp mot denne formen for rasisme. I en reportasje skrevet av Xueqi Pang om tre søstre med thailandsk mor og norsk far, forteller en av dem at hun under fadderuka ble spurt om moren hennes var sånn «postordre-brud», mens en annen ble kalt «thaihore» da hun var ti år. I en (nå endret) filmanmeldelse av filmen «Alle hater Johan» på VG rampelys stod det tidligere at «Johan må ty til import-kvinnfolk, Pey fra Vietnam». Det er riktignok ironisk ment, men belyser like fullt forestillinger om asiatiske kvinner som en slags «andresortering» for menn som «ikke klarer å finne seg en norsk dame» («førstesortering»), og at vi dermed indirekte ses på som dårligere og mindre verdt enn norske kvinner. Liknende fordommer kan også menn som er gift med østasiatiske kvinner møte. De omtales gjerne nedlatende og anses for å være tapere på «det erotiske markedet». I tillegg er det, som jeg selv fikk erfare, knyttet en rekke stereotype sexassosiasjoner til asiatiske kvinner, og i filmer tilbys skuespillere med asiatisk opphav ofte stereotypiske hyperseksuelle eller underordnede roller som henholdsvis prostituerte og karakterer som utfører thaimassasje eller vaskekoner og au pairer.

Jeg er alltid litt på vakt

Å vite at slike forestillinger eksisterer i «verste velgående» gjør noe med meg. Selv om jeg kulturelt og språklig opplever meg selv som norsk, merker jeg at jeg ubevisst alltid er litt på vakt og usikker i settinger og situasjoner der folk ikke kjenner meg, og der deres førsteinntrykk av meg først og fremst handler om mitt utseende. Dette gjelder ikke minst hvis jeg er i en bar, ute på byen eller steder som kan forbindes med sjekking (hvor jeg for øvrig ikke oppholder meg særlig ofte). Man kan imidlertid møte stereotype holdninger hvor som helst.

På en helsestasjon på Oslos vestkant fikk jeg av en mannlig lege for en del år siden spørsmålene «FORSTÅR DU NORSK?» (sakte og overdrevent tydelig uttale) og «ER DET DITT BARN?» Underforstått, er du au pair’en? I slike situasjoner kjenner jeg meg «stigmatisert» i Erwing Goffmans forståelse av begrepet. Det handler om at det på bakgrunn av mitt kroppslige utseende oppstår et sprik mellom min egen og andres oppfatning av hvem jeg er. Det kan være å tillegges nettopp en underordnet eller hyperseksuell rolle eller å bli møtt med fordommer som utelukkende er basert på stereotype forestillinger om asiatiske kvinner (underdanig, undertrykket eller kåt).

Når jeg følelsesmessig opplever å bli ydmyket ved å bli tatt for å være noen jeg ikke er, viser det jo både at det finnes fordommer og foraktfulle holdninger overfor visse kategorier av asiatiske kvinner, og at jeg selv ikke ønsker å identifisere meg med dem

Hvorfor vil jeg heller bli tatt for å være professor enn au pair?

Slike erfaringer gjør at jeg kjenner på et dilemma og et paradoks. På den ene side har jeg rent utseendemessig en slags «familielikhet» med andre asiatiske kvinner, og samtidig er vi mye mer enn en kategori. Men nettopp fordi vi møtes med fordommer knyttet til vårt utseende, betyr det noe å lykkes på majoritetens banehalvdel, slik tilfellet er med Yeohs Oscar-pris. Selv har jeg også måttet spørre meg: Hvorfor oppleves det ydmykende å bli tatt for å være noe jeg ikke er? Hvorfor vil jeg heller vil at folk skal tro jeg er professor enn au pair? Det handler for det første om at jeg gjerne vil møtes som den jeg er og i den profesjonsrollen som jeg faktisk innehar, slik mine mannlige, hvite kolleger kan ta for gitt. Derfor kan jeg faktisk synes det er litt morsomt å vise frem togbilletten på Deutsche Bahn der det står «Frau Doktor Professor» og bli møtt med ditto respekt. Jeg valgte bevisst den tittelen da jeg kjøpte billetten som en motstandshandling for å bidra til å bryte med fordommer om forholdet mellom rolle og utseende. For det er jo ingen som ikke kjenner meg personlig eller fra faglige sammenhenger som automatisk tenker at «hun der er sikkert professor».

Jeg tror vi ubevisst, og faktisk ikke så ulikt russegrupper og russebusser, rangerer mennesker

Men det handler også om noe mer problematisk. For når jeg følelsesmessig opplever å bli ydmyket ved å bli tatt for å være noen jeg ikke er, viser det jo både at det finnes fordommer og foraktfulle holdninger overfor visse kategorier av asiatiske kvinner, og at jeg selv ikke ønsker å identifisere meg med dem. En slik reaksjon kan også si noe om samfunnets og mitt eget faktiske syn på deres og mitt menneskeverd. Jeg tror nemlig det er slik at jeg og vi (kristne som ofte løfter menneskeverds-fana høyt) i praksis ofte ikke lever som om alle mennesker er like mye verdt. Jeg tror vi ubevisst, og faktisk ikke så ulikt russegrupper og russebusser, rangerer mennesker i et hierarki der asiatiske kvinner som gruppe havner langt nede, men der en Oscar-vinner utgjør et unntak.

[ Les Vårt Lands anmeldelse av «den sprøeste filmen på flere år» ]