Kaos, kung fu og kontemplasjon

En snau halvtime ut i Everything Everywhere All At Once er vaskeri-eieren Evelyn og ektemannen på vei til en ligningsfunksjonær for å svare for uregelmessigheter. I heisen tar tilsynelatende en annen sjel kontrollen over mannen. Vedkommende har et budskap: Tilværelsen består av en uendelig og ekspanderende rekke parallelle universer, de sprer seg ut fra livsvalg og andre omstendigheter.

[ Everything Everywhere all at Once vant Oscar for beste film ]

Deretter kastes vi ut i en virvelvind av en fortelling, som bare tilsynelatende er en kung fu-kamp mellom det gode og det onde. Denne virkelighetens Evelyn må kjempe mot en slags alfa-multivers-versjon av datteren, som vil ødelegge verden hvis hun får regjere fritt. Ikke helt lett å henge med. De parallelle universene får heller ingen grundig, utfyllende forklaring, filmskaperne regner med at publikum er fortrolige med tanken om et multivers – sameksistensen av et uendelig antall virkeligheter.

Det andre filmer gjerne forer seeren med en sakte og pedagogisk avdekking av opplegget, kaster Everything Everywhere All At Once oss rett ut i kaoset.

[ Andre norske byer bør misunne Ålesund denne filmen ]

Milliardindustri

Og hvorfor ikke? Superheltfilmer har tilgjengeliggjort parallell-univers-tankegodset over lengre tid. Det aller siste Marvel-eventyret bærer for eksempel tittelen Doctor Strange in the Multiverse of Madness, og er Norges og verdens best besøkte film for øyeblikket.

Spider-Man: No Way Home (budsjett: 200 millioner dollar, billettinntekter: snaue 2 milliarder dollar) leker med tanken om at hendelsene i alle de tre store filmseriene om edderkoppgutten har funnet sted parallelt, i samme verden. TV-serien Loki følger et nidkjært «tidspoliti» som skal sikre en rettvinklet utvikling av historiens gang og dermed hindre parallelle universer og tidslinjer.

Helteepos og størrelser som Terminator og Tilbake til fremtiden-seriene blir gjerne ekstra episke av å benytte seg av slike tankesprang, men «hva hvis»-tanker om livsvalg som skaper alternative tidslinjer finnes også i dramafilmer som juleklassikeren It’s a Wonderful Life (1946) og romantiske Sliding Doors (1998).

---

Action/komedie/sci-fi

Everything Everywhere All At Once

Regi: Dan Kwan & Daniel Scheinert

Skuespillere: Jamie Lee Curtis, James Hong, Michelle Yeoh, Ke Huy Quan, Stephanie Hsu

Premiere fredag 20. mai

---

Kaos i kosmos

Everything Everywhere All At Once kan utmerket karakteriseres som en actionfilm, men prioriterer undring over slåssing. Men slett ikke undring av den rolige, dvelende sorten, der det stirres ut av regndråpekledde vinduer. Snarere en frenetisk, nærmest epileptisk klippet anarki-undring som gjerne tar oss gjennom ti parallelle virkeligheter på fem sekunder.

Og der «storfilmene» bruker disse filosoferingene til å smaksette et tradisjonelt actionplott, virker det som om Everything Everywhere All At Once er oppriktig i sin utforskning av et gjenkjennelig spørsmål: Finnes det meningsfullhet i tilværelsens uoversiktlige kaos?

Det finnes ingen enkle svar og å søke etter dem er en krevende øvelse for rollefigurene i filmen, for menneskeheten generelt og ikke minst for publikum i kinosalen. For Everything Everywhere All At Once er en overveldende opplevelse som forlanger et årvåkent og påtent publikum. Det er ikke åpenbart hvor oppmerksomheten skal festes; hva som er store plott-vrier og hva som er detaljer. Det er som om filmen insisterer på å bli sett igjen.

Everything Everywhere All At Once er en overveldende opplevelse som forlanger et årvåkent og påtent publikum

—  Einar Aarvig

Stjerner fra en annen verden

Ved å bruke skuespillere med sin første storhetstid bak seg i de viktigste rollene, er det som om filmskaperne har laget et parallell-univers i seg selv: Den i dag femtiårige amerikansk-vietnameseren Ke Huy Quan var en enorm barnestjerne på 1980-tallet etter Indiana Jones og de fordømtes tempel (1984) og Goonies (1985) – blant levende asiatiske skuespillere i sin samtid, konkurrerte han bare mot Jackie Chan i berømmelse. Men hvor ble han av?

Malaysisk-kinesiske Michelle Yeoh er opprinnelig danser, men er mest kjent for å bruke kroppskontrollen i svevende kampsportfilmer. Snikende tiger, skjult drage (2000) var det internasjonale gjennombruddet, men etter roller i James Bond og Star Trek har også 59-årige Yeoh blitt mindre synlig i eteren.

63-årige Jamie Lee Curtis er i dag mest kjent for å gjenta rollen som gjorde henne kjent på 1970-tallet, Laurie Strode i Halloween-skrekkfilmene. Her fremstår hun mest som monster og litt som kjærlig livspartner.

[ NRK lager TV for barn som ikke skal se på TV ]

Blandingsforhold

Nei, Everything Everywhere All At Once lar seg ikke lett oppsummere.

Handlingen rommer altså kampsport og kvantefysiske spekulasjoner, men også en historie om forholdet mellom mor og datter og mellom ektefeller. Sjangermessig åler filmen seg gjennom science fiction, kampsport, romantikk og klassisk drama.

Og som antydet: Det er lett å la seg blende av kaoset, man aner konturene av klassiske fortellertrekk bak tornekratt av sprø innfall og spastisk klipping. Det har vært høy toleranse rundt brainstormings-bordet: Parallell verden der alle har spiselige pølsefingre, sier du? Kjør på. Går galskapen på bekostning av menneskelighet og fremdrift? Bare et gjensyn eller to kan svare på det.